Det å ha drevet med sånn kvasiforskning har sine ulemper. Man blir veldig opptatt av validitet og reliabilitet og om man har belegg for det man sier fra ørten referanser. En liten glipp der, og det er ut med rødt kort og fy-fy fra et samlet korps av sensorer og andre forståsegpåere. Men jeg sleit meg da gjennom Masteroppgaven, med et antall mer eller mindre relevante referanser og en større respekt for det arbeidet forskere faktisk gjør. Selv om Harald Eia for tida drar fram alle kjepphestene til forskerne og viser dem fram. Wulf Morgenthalers tegning sier det ganske bra:
Men det var det å forholde seg til andre mennesker…
Min livssituasjon er kanskje spesiell, men det betyr ikke at jeg er et spesielt menneske. Mine fysiologiske funksjoner er som de fleste andres på min alder, de fungerer greit, men jeg må regne med at kroppen etter hvert viser flere tegn til at jeg er over middagshøyden, fysiologisk sett. Synet er ofte det man merker det først på, og jeg bruker lesebriller sånn innimellom, når jeg gidder. Men enda klarer jeg å lese trafikkskiltene. F.eks det som det står ”BARE FOR TUSS OG BAXI” på. Jfr Kamelhiet "Må vi?"
Jeg har ingen smittsomme sykdommer (så vidt jeg vet), er vanligvis ren og velstelt og fører et alminnelig pent språk, uten de alt for store utskeielsene i den nordnorske ordboka. Vanligvis oppfører jeg meg pent og høflig, hender at jeg reiser meg for eldre mennesker på bussen og er så omgjengelig og oppmerksom mot mine medmennesker som man kan forvente.
Likevel blir jeg av veldig mange behandlet som om jeg skulle være et helt eksepsjonelt menneske, som må tas veldig godt vare på. Noen ganger kan det virke som om jeg er et vandrende minefelt eller et veldig skjørt egg som kan knuses ved den minste berøring. Og at man derfor ikke vil utfordre meg på felt som man ville utfordret alle andre på. Det betyr at jeg ikke får de tilbakemeldingene jeg trenger for å rette opp eventuelle feil jeg gjør og tilpasse meg situasjonen slik at den fungerer bedre. Altså at man viser omsorg for meg ved ikke å si ting som man tror sårer meg, men som i alle andre settinger ville blitt sagt.
Joda, jeg er kaut og einvis, og tar ikke alltid like godt i mot alt som blir sagt til meg om det jeg gjør. Men når jeg selv sier at det er bare å spørre, hvis det er noe du lurer på om meg. Da tror jeg at jeg har åpnet opp ikke bare for spørsmål, men også for kritikk og meningsutveksling. Både faglig og på mer personlige plan. Men nei, det går ikke. Sånt gjør man bare ikke når det er snakk om små, nette blondiner på 1,86 M. Tror jeg skal få meg et sånt skilt som man henger over skuldrene: JA, JEG ER BARE ET MENNESKE. DERFOR TÅLER JEG BÅDE POSITIVE OG NEGATIVE INNSPILL PÅ DET JEG GJØR med et stort smilefjes.
Litt upraktisk å gå rundt med en sånn stor plakat foran og bak. Men siden vi mennesker bare ser på det utvendige, og ofte lar utseendet bestemme hvordan vi forholder oss til hverandre, begynner jeg alvorlig å vurdere det. Iallfall skal jeg ha en sånn hengende på kontoret i tilfelle jeg noen gang skulle komme til få et arbeid som krever at jeg har egen pult. Noe jeg begynner å tvile på. ”Vi står han a” og ”Det e von i hengan snøre” har jo vært Nordlendingens mantra i alle de år. Men nå begynner ”Tegnan å bli for tydelige” for å vri litt på en annen nordlendings ord (fra Halvdan Sivertsens ”Kjærlighetsvise”).
Ingen grunn til å grave seg mer ned i gørra. Er bare så forferdlig sårt å bli møtt med slik misforstått omsorg. Vil jo tro det beste om mine kolleger og sjefer, men det begynner å bli nok nå. Jeg tåler å få høre hva jeg gjør feil, hva jeg kan rette opp, hvordan jeg skal oppføre meg. Men da må de som har noe de mener om meg tørre å si det til meg, og ikke bare til alle andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar