Følg Kamelryttersken på karavanseraiet.no
En b(ikers)logg om motorsykkelkjøring og om mangt og mye som ikke skjer på veien, men i livet ellers

tirsdag 20. desember 2011

Julehilsen i Kamelhiet

Det er tid for Kamelrytterskens årlige oppsumering av et langt og innholdsrikt år.

En bønn som gjerne tillegges Frans av Asissi beskriver det Kamelryttersken har arbeidet med det siste året:



Gud
gi meg sinnsro
til å godta det jeg ikke kan forandre
mot til å forandre de ting jeg kan
og visdom til å se forskjellen.



En ting som ikke har gått ubemerket hen det siste året er at fruen har blitt et halvt århundre, selv om hun bare er 23 og knapt nok gammel nok til å kjøre tung motorsykkel. Et av livets mange tankekors. Aldersgrensen er som kjent 21 for å kunne kjøre slike doninger som Kamelrytterskens ørkendyr.

Årets julehilsen er Nelson Mandelas ord fra når han ble innsatt som Sør-Afrikas første svarte president:

"Det vi frykter mest er ikke at vi skal være utilstrekkelige.
Vår dypeste frykt er at vi har umåtelige krefter."

Ha ei trivelig jul og et aldeles utmerket Nytt år der du er :-)
 :-) Ragnhild

Gå gjerne inn på Karavanseraiet.no og legg igjen en julehilsen :-)

onsdag 13. juli 2011

Kamelryttersken om kjøring i bynære strøk

Ørkendyret har kjørt noen kilometre og noen opplevelser har også hatt. Som oftest har det vært turkjøring som har vært temaet når hans eskapader har vært omtalt rundt forbi. Denne gangen har Kamelryttersken sett på kjøring i bynære strøk, både flate svinger og mopeduster har fått fått behørig omtale. Stikk innom Karavanseraiet.no for mer om både Ilevollen og Kjøpmannsgata. Og ikke minst for å få vite hva som gjorde at blondinen ville stå av sykkelen i lyskrysset ved Bakk'brua

fredag 1. juli 2011

Om å kjøre sykkel

Kamelryttersken er som kjent ofte på vei fra A til B på ørkendyret. Hun sliter litt med å holde bensinregningene nede for å si det sånn. Nå har hun funnet en amerikaner som har skrevet noe vettugt om akkurat dette, å kjøre motorsykkel. Og en annen som advarer mot avhengighet, eller Motorcycle addiction som det heter på nynorsk. I tilfelle du lurer, vil ikke fruen oppgi hva hun har svart på spørsmålene i den artikkelen, heller ikke antall ja eller nei.

fredag 24. juni 2011

På førerutviklingskurs i Sveariket

Denne posten er opprinnelig postet på Karavanseraiet.no

Kamelryttersken fikk femtiårsgave av seg selv nå i helga. Tur til Adventuredays 2011 i Säfsen i Dalarne over i Svealand. Hun syntes det var en passende gave i anledning at dama rundet et halvt århundres vandring på jorda.
Eneste hun visste før hun la av gårde var at Säfsen lå et sted i Sveariket og der var det samling tre heile dager til ende for sykler som trives like godt utafor allfarveien som på den. Ørkendyret hadde fått nymontert GPS og var mer enn villig til å dra den veien. Men han var litt spent på hvilken vei Tommelommen ville velge nedover til Dalarna. Han har så ymse erfaringer med hva den elektroniske kartleseren kan finne av vei.
Første stopp ble ved Ea-fossen i Haltdalen

Men han kunne ikke stoppe der, kamelen, han ville videre opp Haltdalen, gjennom Rugeldalen forbi Falkberget og til Røros. Her fant han ut at Tommelommen ville ned langs Femunden, så litt forbi Galåen ble det avkjøring mot Tufsingdalen og ned R28 langs Femunden. Er et stykke ned til Drevsjø så det tok sin tid. Fra Drevsjø gikk turen over grensa til Idre og en smule harryhandel før kursen ble lagt ned Âlvdalen. Her var ørkendyret på kjente trakter. Han hadde sin første tur til Monztabanen som ligger et stykke ned i Âlvdalen.

Et stykke ned forbi Idre ble det stopp for benstrekk og mat. Ørkendyret brydde seg ikke om slikt, han hadde full tank fra Røros, og hadde enda 30 - 40 mil på tanken. Mens da Kamelryttersken kunne tenke seg litt påfyll på sin tank. Nedover langs Österdalelven er det flere steder lagt tilrette for villcamping. Sverige har tilsvarende allemannsrett for telting i utmark som i Norge, men her ville de ha litt kontroll på slitasjen på naturen. Her var det satt opp gapahuker med bålplass foran og mulighet for fiske i elva. Hvis man ville overnatte var det satt opp en kasse med kort, hvor man kunne betale 60 svenske kroner for ei natt.
Gapahuken var forsegjort med gode benker og bord med overbygd bålplass foran. Ved var lagt fram til fri bruk. Toalettet lå litt bort fra gapahukene og var i god stand. Kamelryttersken rynka ikke på nesen for å bruke det iallfall. Så seksti kroner for å slå seg til der ei natt, var ingen upris.
Etter å ha fulgt Österdalelven til Mora begynte gjetningene. Hvor skal vi nå? Tommelommen påsto ned 26:an. Forslaget ble under tvil godtatt for fruen ville fram før etablisementet stengte, slik at hun fikk seg ei seng for natta. Hytte var bestilt samtidig med påmeldinga forståss.
Vel framme fant ørkendyret at det finnes flere orntlige sykler, selv om han var av de mer erfarne med sine nærmere 85.000 kjørte kilometre. Om enn ikke så mange på sånt underlag som det skulle bli denne helga.
Her er to av dem, og flere var det rundt forbi

Fredagen gikk med til å bli kjent med hvordan tinger og tanger fungerte og en runde med øvelseskjøring på grus under oppsyn av to instruktører. Det var over 500 sykler med denne helga, så det ble kjørt halvannen times øvelseskjøring hver halve time fra halv åtte om morgenen både fredag og lørdag. Fredag regnet det slik at ørkendyret sto over kjøringa i slalombakken. Vel hadde han nye dekk foran og bak, men ikke for regnglatt gras som etterhvert ble gjørme.
Bildet fra slalomløypa er tatt før det begynte regne på fredag og løypa var oppkjørt
Fredag klarte Kamelryttersken å velte på vei mellom øvelse en og to. Må ha vært et syn å se en oransje HellyHansen regndress med en kamelrytterske inni rulle bort fra et ørkendyr som lå med spinnende bakhjul.
Den første øvelsen var å kjøre stående rett fram, stoppe for så å sette foten i bakken. Deretter ta løs, reise seg og kjøre slalom i store svinger mellom 4 - 5 kjegler. Neste var en u-sving, "stop & go" før kjøring på planke, ny u-sving og begynne på nytt. Instruktørene sto ved det første hinderet og fulgte opp hver enkelt.
Neste øvelse lå på et platå over den første og det var i svingen etter bakken opp dit at fruen tok salto bortover grusen. Hun tok alt for trang sving og glemte å se laangt nok fram. Oppskrift på velt kan man nesten kalle det. Her oppe var øvelsen kurvekjøring. Å svinge sykkelen med vektoverføring gjennom kurven. Fremdeles stående. U-sving opp en bakke og tilbake sittende for å øve på trykk og vektoverføring på ytre side av sykkelen. Vanligvis kjører man jo med å trykke ned på fothvileren på innersida. Her ble det motsatt. Ny u-sving ned til den første øvelsen og på'n igjen.
Hver gruppe som kjørte var ca 15 sykler og med to løyper på 70 - 80 M èn vei ble det lite venting. Det gikk jevnt hele tiden.
Fruen sto som sagt over den tredje øvelsen, som var ei løype nederst i slalombakken. Har noe med velge hva man vil beistes med, og hun fant at det kunne være bra for denne gangen. Kamelryttersken hadde strukket sine egne grenser lenger hun trodde på forhånd og var vel fornøyd med det.
Lørdagen gikk med til mer øvelseskjøring før ørkendyret la ut på grustur sammen med nærmere tredve andre halvlærte og to hellærte guider. Fire timer stående på sykkelen hørtes drøyt ut, men vi prøver. Kan jo sette seg ned og hvile legger og lår innimellom tenker blondinen før hun tok løs.

Ble en innholdsrik tur. Litt utpå ble gruppa delt. I en rask gruppe og i en lite lugnare gruppe.  Noe som passet fruen utmerket. 70 - 80 km i timen stående på grusvei med løsgrus i svingene er ikke helt hennes tekopp for å si det sånn. Et stykke videre ble det beinstrekk og mulighet for mat på en nedlagt jernbanestasjon.

Den raske gruppa hadde vist ikke helt skjønt det, så de parkerte like godt slik


Deler av turen etter dette gikk på veier som brukes til en av etappene i Rally Sverige, og en lokal helt som kom bort og pratet, kunne fortelle mye om det. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var Hells Angels som var ute og kjørte.
På returen sto en av sponsorene og serverte vafler
mens et filmteam fra svensk TV filmet hele reia med sykler.


Heimturen gikk søndag via de sentrale østlandsområdene, grensen ble krysset der de sliter med å finne skogen

Verken ørkendyret eller Kamelryttersken skjønner hvorfor. De har da trær nok?
Mandag gikk turen opp langs vestsida av Randsfjorden.
De åtte milene fra Jevnaker til Dokka er en bikers våte drøm av en vei. Samme videre over til Vingrom og E6.
Nå lurer du sikkert på hva Kamelryttersken og ørkendyret har fore helga 14 - 17/6 2012?

Leser du Karavanseraiet.no jevnlig, finner du det kanskje ut?

onsdag 8. juni 2011

Kule jenter på scooter

Motor, bladet til Norges Automobilforbund (NAF) lå i postkassa i dag. Temaet er el-biler, aktuelt og i tiden. Et kult tema så og si. Litt uti var det en artikkel om elektriske scootere, en type doning som Kamelryttersken kunne tenkt seg til bybruk. Ørkendyret blir stor og tung i bytrafikken må vite.
Artikkelen var ledsaget av billedskjønne møfrø, pent dandert på hver sin scooter. Uten hjelm, hansker eller bukse og jakke med tilstrekkelig polstring og motstandsevne mot asfaltutslett. Kule jenter på kule doninger. Greit nok at frøknene bare poserte for fotografen, men hva forteller slike bilder i et seriøst blad som Motor?
Kamelryttersken forteller det at på scooter trenger du ikke å beskytte deg selv.
En formastelig tanke i fruens hode. Tenk hvis møfrøene på scooterne hadde skikkelig stilig kjøreutstyr, tilpasset aktive kvinner?

Flere meninger om lettkledde møfrø i bytrafikken finner du her

søndag 29. mai 2011

Motorsykkelkjøring, en øvelse i ydmykhet?

Innlegget er henta fra Karavanseraiet.no, les hele innlegget her og delta i debatten

Ble ikke no natteravning fredagskvelden, gruppeleder mente at det var for kaldt og vått til at det var noen ute, så Kamelryttersken havna opp til en venninde. Hvor da klokka ble så sein at det begynte å bli tidlig før ørkendyret fikk snu snabelen hjemover. For nye lesere: Ørkendyret er en snabelkamel, han har to pukler og snabel, og siden han er bygd for ulendt terreng og langfart også i mer tørre strøk kalles han ørkendyret til daglig. I reisemodus har han to sidekofferter som i tillegg til å romme tredve liter bagasje hver seg, også rommer tre liter vann. Slik at han som som sin navnebror kamelen også lagrer vann til bruk i påkommende tilfelle.
På heimveien kunne ørkendyret observeres i sikksakk i høyrefeltet ned en ellers tom Byåsvei. Har man betalt veivavgift, så har man det, og da kan man med god samvittighet bruke hele bredda på kjørefeltet. For det skal være artig å kjøre sykkel, og det er en tilfredsstillelse å kunne håndtere sykkelen så godt at man kan leke seg samtidig med at man vet at man kan ta den inn når trafikkbildet endres. Og så var det den lille detaljen at epoxyen som brukes til veimerking blir glatt når det er vått i været, bare det er grunn til å kjøre slalom mellom for eksempel pilene og annen lagsgående oppmerking som noen steder er malt i veibanen.
Ja, det er lek å kjøre slalom mellom midtstripa og fortauet, og som all lek er det alvor i det. Leken er barnas forberedelse til voksenlivet, og den er de voksnes mulighet til å beholde barnet i seg. Det er godt og ikke minst nyttig å kunne unnamanøver i tilfelle det spretter et barn ut i veien. Lek som å la sykkelen danse fra side til side i veibanen, blir da trening i ferdigheter man trenger. Motorsykkelkjøring er også en øvelse i konsentrasjon, det å være tilstede der og da. Men det å kjøre sykkel er også en øvelse i ydmykhet, en øvelse i å holde seg tilbake, ikke stå på sin rett i alle situasjoner i trafikken. En øvelse som fruen har begynt å ta med seg inn i hverdagslivet. For det er nok desverre sånn at hun kan være i overkant kaut i mange sammenhenger. At hun mener seg "rævkjørt" og tråkka på, mens det i realiteten er fruen selv som legger mer i en situasjon eller andreparts handling enn det er belegg for. Om hun noen gang kommer fram til en balanse og en forståelse for sine omgivelser som innebærer at hun ser når hun skal være ydmyk overfor situasjonen og dens konsekvenser, det går hun for. Fruen har lært at det er en lang smertefull vei fram dit, til en tilværelse hvor hun er i balanse med seg selv.. For det har sine sider å være sterk og ha to sider i seg som er like sterke. Noe de nødvendigvis må være, siden det er det samme mennesket som huser de to sidene. For å finne balansen i seg selv og bruke den til beste for seg selv må fruen være ydmyk, og lære seg å bøye kne ikke bare for andre, men også for seg selv.

mandag 2. mai 2011

SMS

Kom en sms i dag, med ei hyggelig tilbakemelding :)


Les meldinga på Karavanseraiet.no

søndag 1. mai 2011

Vårkåt russ og MC-ravner til fots

Det er de. Ungdommen. Mye flinkere til å kline i år. Så mange flere par som var mer opptatt av hverandre enn av omgivelsene de to første kveldene MC-ravnene var ute i år enn vi har sett før om årene. Og det er koselig :)
Rolig var det også, selv om det var samlet 2 - 300 ungdommer på Marinen fredagskvelden og 6 - 700 på Festningen natt til første mai. Politiet kom tilogmed bort og berømmet Natteravnene. Selv om det nok ikke var vår fortjeneste at det var så rolig. Var nok mer ungdommen som var skyld i det.

Begynte å tynnes i halv to tida
Ungdommen så oss, kom bort og snakket og var glade for den tryggheten de følte med at det var voksne folk tilstede. Og vi fikk flere historier å fortelle fra MC-ravninga :) Som kommentaren fra en russ til en annen som satt og halvsov på en stein, "Nå må du se litt våken ut, Natteravnene er her".


Noen ser etter syklene mens de andre er ute og går
Er alltid et par som ser etter syklene mens de andre er ute og går mellom ungdommene. Vi vil helst ikke at noen fingrer på syklene. Og så er det ikke så truende med bare to - tre ravner, ungdommen tør seg bort og begynner å snakke. Langt de fleste bare for å få bekrefta at vi er greie og snille, mens noen spør om syklene og forteller om sine egne opplevelser på to hjul. Trivelig :)

Les mer om MC-ravnans opplevelser i mainatta på Karavanseraiet.no
Der kan du også legge igjen en kommentar hvis du vil :)

onsdag 20. april 2011

Å velge en vei

Opprinnelig lagt ut på Karavanseraiet.no

Vanligvis tar Kamelryttersken korteste vei mellom A og B. Hun gjør seg kjent og finner den korteste veien, ikke alltid den raskeste, men vanligvis den korteste distansen.
Etter at hun begynte å kjøre motorsykkel for åtte - ni år siden har hun begynt å skjønne at det ikke alltid er den korteste veien som som er den beste. Nå kan hun ta snarveien rundt Byneset når hun skal fra Ila til Tiller, rett og slett fordi det er mye morsommere. Og hun kommer fram, kanskje ikke akkurat når det forventes, men når hun kommer.
For det har noe med å velge veien sin, velge hvilke kamper man vil kjempe og hvilke man skal holde seg for god til å ta. Blondinen har kjent på noen slike, og har nok valgt å ta flere kamper enn hun har behøvd. Men veien blir til når man går, og det er ikke alle svingene man klarer å holde oversikt over selv om man vil.
Samtidig blir det for enkelt å si at veien blir til mens man går, for man velger retningen og man tar beviste valg i veikryssene. Etterhvert begynner man å få oversikt over hvilke konsekvenser de enkelte valg vil kunne medføre, selv om man ikke klarer å forutse hvilken løsning som gir best resultat hver gang. Kvalifiserte gjetninger blir etterhvert mer regelen enn unntaket, og med dem bedre oversikt over konsekvensene.
For når man velger en vei, velger man også bort andre veier som kunne ført til målet. Noen veier er lette å gå og man lurer på om det skal være slik? Andre er steinete, svingete og er en kamp i seg selv å gå. Det er vel helst de Kamelryttersken velger, hun klarer ikke å ta de enkle veiene, som E6 opp Gudbrandsdalen og over Dovre. Neida hun må ansolutt kjøre Venabygdsfjellet, Vestsideveien eller Rendalen. Hun kommer frem når hun kommer, men det kan være at hun er dyktig sliten når hun helst skulle vært frisk og uthvilt til neste etappe.
Men så enkelt er det visst ikke å ta den slagne landevei heller?

Delta gjerne i diskusjonen i kommentarfeltet  på Karavanseraiet.no

søndag 17. april 2011

På veien igjen

Innlegget er opprinnelig postet på Karavanseraiet.no

Hundre + mil denne helga. Godt å komme seg ut og endelig få lufta ørkendyret til det han er bygd for. Lang tur hvor man kan se etter stedene på andre siden av der veien slutter. For det gjør den jo, rundt hver sving, og der var det enda mer vei som må prøves. Sånn er det rundt neste sving også. Tar liksom aldri slutt.
Blondinen har besøkt sitt moderlige opphav og har lagt femti mil mellom seg og sin egen heim. I går kjørte hun ned på sju og en halv time på gode veier. Iallfall fra Berkåk og ned. Mellom Stiftsstaden og Berkåk var det derimot småregn og våt veibane, noe fruen liker dårlig. Det ser glatt ut og på denne tida året kan det være underkjøling i bakliene, og da blir Kamelryttersken stiv og kantete i bevegelsene. Farta går ned og hu trives heller dårlig sammenligna med det å kjøre på tørr vei og ikke minst rein vei. Grus i veikanten kan snart gi ubehagelige overraskelser i form av hjulslipp og det som verre er. Brå stopp mot et autovern eller en fjellvegg for eksempel.
Fruen tenker med gru på den dagen veien fra Berkåk til Ulsberg blir retta ut og gitt moderne standard. E6 er gjennomgående mest egna som transportetappe når man skal fra A til B. Den slagne landevei så og si. Men det er enkelte strekninger som har overlevd moderniseringsforsøkene. Majavatn - Trofors for eksempel, og Berkåk -Ulsberg. Kosevei for en biker på tur. Svinger så det holder for passe styrefart, noe som gir turen en ekstra spiss når det er lite trafikk, som i går.
Fra Ulsberg tar fruen vanligvis R3 over Kvikneskogen, så også denne gangen. Til en avveksling er UP så elskverdige at de står på sin vanlige plass og viser at de har kontroll med gule vester, radar og uniformert bil. Ørkendyret får god tid til å korrigere hastigheten som akkurat der var 80 i følge skiltinga litt lenger ned. Så han farer så fint forbi uten at det skvetter fram en uniformert tjenestemann/-kvinne som kan fortelle at det gikk kanskje litt fort? Det har han vært med på før, og er like lite imponert hver gang. For det går ut over kronasjen som er avsatt til bensin, og det liker han dårlig. Kamelryttersken også, for den del.
Ned lia fra Kvikneskogen (733 M over havet og turens høyeste punkt) er det bare kos. Vanligvis ligger det her snø og is langt ut i veien i bakliene ned mot Lonås på denne tida av året, men ikke denne gangen. Tørt og fint slik at det blir passe styrefart hele veien ned mot Tynset. Lenger ned ligger det to tiner på hjul med enda ei tine på hver sin henger, og en privatbil med henger mellom. De holder jevn fart ned lia alle tre, så det er ingen grunn til å dra på forbi dem. Tinene skal sikkert ned Østerdalen, mens ørkendyret har tenkt å si farvel til R3 på Tynset for en stakket stund. Iallfall ned til Elverum. For det er det med å velge en vei. I fjor dukka det opp en sivil UP med blålys i speilene på Ørkendyret litt nord for Elverum på årets første utflukt. Og den suksessen er det ikke verd å gjenta. Og siden en patrulje er passert allerede, kan det være at de har råd til å ha èn til ute, selv om det er lørdag ettermiddag, helgetillegg, 50 % overtid og helgelystne tjenestemenn/-kvinner.
R30 fra Tynset, ned Rendalen til Åkrestrømmen er mye artigere å kjøre. Lite til ingen trafikk og masse svinger tilpassa ørkendyrets styrefart. På Åkrestrømmen blir det stopp med beinstrekk og toalettbesøk. I overkant av to timer i salen er grunn god nok til å stoppe for en hvil. Termos med kakao og en sjokoladebit sørger for nødvendig energipåfyll før R217 ned Storsjøen. Også en perle av en MC-vei. Lite og ingen telehiv gjør sitt til at veien oppleves god å kjøre for en sykkel som trives like godt på små som på store veier.
På Rena blir det å ta østsida av Glomma ned til Elverum. Kommet ned til krysset med R3 (Østerdalsveien) viser telleren at det er halvanna mil kortere fra Ulsberg til Elverum over R30/Rendalen, enn Veivesenets oppmåling av R3 til Elverum. Så det har noe med å velge en vei når man skal et sted. Og ikke alltid tro at strake veien er den korteste.
Kamelryttersken har ofte med en termos med varmt vann, en pakke pølser og en pakke lomper når hun skal på lengre turer.

Kronasjen som er avsatt til tur med ørkendyret bør jo helst gå til drivstoff til ham og ikke ligge igjen på et gatekjøkken som betaling for drivstoff til blondinen oppå dyret. Og er man alene på tur kan man like gjerne sette seg på en rasteplass som i en kafeteria. Mye koseligere ute, selv om kontrollstasjonen sør for Berkåk ikke akkurat er den peneste rasteplassen fruen frekventerer.

På hjemturen ble det til at ørkendyret kjørte nyveien sør for Hamar. To felt i hver retningm 100 km grense og bare velstand egentlig. Jens har nok brukt en milliard av billistenes penger der. Bare bruene er et syn i seg selv. Fin vei, og som sagt bare velstand, helt til
Her er det tydelig at det er karfolka som har prioritert hva det skal brukes penger på. OG det er ikke på rasteplasser. Denne har lagt her i flere år før nyveien kom, og har tydelig sett sine beste dager.

Fruen setter seg ved et bord og nyter sin medbrakte mat, og snur seg for å bruke nærmeste raskkopp

Og sånn var det over hele plassen. Akkurat når fruen skal forlate åstedet stopper det en bil og ut kommer en hund som tydelig hadde et nødvendig ærend. Var like før blondinen spurte "Hæler du å gjøre fra deg her?"
Greit nok med ny vei til mange millioner, om ikke milliarder, men man kan da by de veifarende en ren og ryddig rasteplass? Velstelt er vel å forlange mer en Gutta Boyz i Veivesenet klarer, men de kan da ikke være bekjent av at en rasteplass langs en av Norges mest beferdede veier ser ut som ei søppelfylling?

lørdag 2. april 2011

Kjørføret lar vente på seg

Innlegget er opprinnelig postet på Karavanseraiet.no

Nabojenta har laga snømenn i hagen.

Litt kos må vi da ha selv om kjøreføret lar vente på seg

fredag 11. februar 2011

PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom)

er en slitsom lidelse for de som har den. Da har vi ikke tatt med abstinensene de fleste bikere har hele vinteren, og som tiltar i styrke nå framover ettervinteren. Høyrehånda begynner å skjelve ukontrolert, venstre ditto kliper på et imaginært clutchhåndtak så snart det er utsikt til bar vei, og man går ned i hockey så snart det er motorlyd i nærheten.

Vi ser framover
For å bøte på elendigheita inviterte Kamelryttersken MC-ravnan på vaffel og kaffe. Scooterføreren ble utkalt som sjåfør og vaffelsteiker. Allernådigst fikk han også være med å handle ingrediensene til røra. Noe han kviterte for med å begynne å diskutere om det skulle være Kulturmelk eller Kefir i røra. Kefir sa blondinen, tok med melkepakken og forsvant videre innover i lokalet. Hun var rimelig sur, for når hun skulle ta en helmelkspakke, spruta den innholdet sitt utover og oppi fruens handlenett. Noe som ikke var særlig populært.
Men hu roa seg, slik at det ble da både røre og vaffel til folket. Enkelte av karene hadde tilogmed tatt med sin bedre halvdel, og et barnebarn var det også som ble husvarm ganske så fort og greit. Sikkert fordi vertinnen hadde fyrt i ovnen. 13 blå grader ute, forsvarer fyr i ovnen vinterstid.

Trivelig med en sånn kveld. Og nå ser det ut for MC-ravnan får låne samme lokalet til fremtidige klubbkvelder. Dèt var en hyggelig beskjed å få som avslutning på en fin kveld :)
Motorsyklister er trivelige folk, så praten går lett. Enkelte var også såpass optimistiske at de snakka om tidlig mars som aktuell dato for vårslepp. Men det var kanskje bare enda et utslag av absitinensene?

Denne posten er også postet på Karavanseraiet. Stikk gjerne innom :)

fredag 28. januar 2011

UP på Facebook

Når man ligger i jevn fart langs en såpass bra vei (etter norske forhold) som R3 begynner man å lure på hva som tilsier alle 60-grensene nedover der. Særlig fra Koppang og ned til Elverum. God vei, oversiktlig og dermed litt kjedelig som MC-vei. Lokalbefolkninga og Veivesenet skjønner sikkert hvorfor, men du verden så lett det er å overse en av de 60-sonene.

Kamelryttersken lurerKaravanseraiet om det er greit at UP eller andre offentlige organer er på Facebook?

torsdag 27. januar 2011

Motorsykkelkjøring og fenomenet toppbloggere

Denne posten er opprinnelig lagt ut på Karavanseraiet, stikk gjerne innom :)
 
Kamelryttersken kjører tung motorsykkel, og er veldig så godt fornøyd med det. Ikke har hun bil, og har heller ingen umidelbare planer om å få seg slik doning. Koster å ha bil, og det er ikke akkurat billig å kjøre 20.000 km/år på tung sykkel heller. Så da blir det en avveining mellom det praktiske og det man trives med.
Buss, tråsykkel og apostlenes hester er så absolutt gode alternativer når man bor i byen. Norsk Nettmagasins artikkel om biløkonomi gir litt perspektiv på økonomien i bilholdet kontra privatøkonomi som kan være lurt å ta med seg.
Ikke det, blondinen har hatt bilsertifikat i tredve år, så hun kan kjøre bil, og gjør det også når det trengs. For eksempel når Minstemann skal noe sted. Han har en VW Transporter med rullestolrampe slik at han kan komme seg rundt. Han må bare ha sjåfør til sidevogna.
Ei anna som trenger sjåfør er bloggeren Ida Wulff. Hun har vært ute og kjørt drosje i Tigerstaden, og er visst ikke helt fornøyd med servicen. Iallfall la hun ut en post om at Oslo Taxi ikke burde ansette voldelige kvinnehatere på bloggen sin og idag fulgte hun opp med at hun vil anmelde taxisjåføren som hun mener har angrepet henne. Innholdet i historien får står for de impliserte parters regning, det har ikke Kamelryttersken noen formening om. Men hun reagerer på at saken får så mye oppmerksomhet. I tilfelle det var denne blondinen som fikk den behandlingen som Frk. Wulff mener seg å ha vært utsatt for, ville det knapt blitt løftet et øyelokk. Men så snart ei smellvakker blondine som har medietekke så det holder, forteller om en slik sak, da blir det oppstyr.
Rasisme skal tas alvorlig, uansett hvem det er som utsettes for den. Og det er alt for ofte at når innvandrere er innvolvert at man ikke gjør/sier noe fordi man da kan oppfattes som rasist. Og at det er noen som utnytter denne politiske korrektheten, det kan vi være ganske så sikre på.
At Frk. Wulff utnytter sin posisjon som toppblogger til å skaffe seg støtte i denne saken er iallfall ganske så sikkert. Ved første gjennomlesning av denne bloggposten fikk Kamelryttersken en sånn spørrende følelse om det er sunt for psyken å få så mye oppmerksomhet som toppbloggerne får?
Det å blogge profesjonelt som mange av toppbloggerne gjør, betyr ganske så mye oppmerksomhet fra lesere, sponsorer og media generellt. Èn ting er inntekten, Kamelryttersken kunne gjerne tenkt seg tilsvarende fra sin blogg, noe annet er om alle tåler slik oppmerksomhet? Primadonnanykker vil kanskje noen kalle det? Ikke det at ikke denne fruen har nok nykker, men spørsmålert er interessant å diskutere likevel. Karavanseraiet handler tross alt ikke bare om motorsykkelkjøring, slenger da litt personlig utvikling innimellom ;)

Nå sitter sikkert du som den observante leseren du er og lurer på hva dette har med motorsykkelkjøring å gjøre? Ingenting. Og alt.
Fordi sykkelen krever at du er der, på sykkelen, fra du tar løs til du parkerer. Flytter du fokuset fra kjøringa, fra det å få sykkelen forbi punktet hvor veien forsvinner rundt neste sving, til for eksempel ei sydhavsøy med palmesus og blått hav, da går det rett "åt skogen". Bosktavelig talt. Det samme med livet ellers, mister man fokus, da går det som oftest rett vest, åt skogen, eller det som verre er.
For det er det motorsykkelkjøring handler om. Å bli ett med seg selv og sykkelen, oppleve å bevege seg av egen fri vilje. Kjenne at man kontrollerer fysikkens lover. Kjenne intensiteten i livet på en slik måte at når man kommer hjem i kveldinga, våt og forfrossen, vet at i MORRA, da skal vi ut igjen.

Hvis noen lever i den villfarelsen at fruen har PMS (Parkert MotorsykkelSyndrom) så er det ingen villfarelse, men et ubestridelig faktum.
Du har sikkert andre oppfatninger av både toppbloggere og bikerbabes som du kan dele med Kamelhiets lesere?

PS For de som er opptatt av trafikk til bloggen sin, kan kanskje Hit-Me være noe å sjekke ut

Sagt om Karavanseraiet og Kamelryttersken:
27/1 - 2011 på Norsk Nettmagasin:
Denne posten er opprinnelig skrevet av Ragnhild som også skriver en masse godbiter på Karavanseraiet. Ta gjerne en titt innom bloggen hennes også.

onsdag 19. januar 2011

Kamelryttersken får prøvd seg

Blondinen var på jobbintervju for en tid tilbake, men har slått den jobben fra seg. Hun fant ut at hun er terapeut og vil fortsette å være det.

Fruen har gått på legd de siste to årene, overtallig som hun har vært siden enheten hun var ansatt i ble lagt ned. Men nå kom personalavdelingen og fortalte at de ville ha Kamelryttersken på arbeidsutprøving som Miljøterapeut på et botiltak. Og det straks og med en gang. Prøvetid? tenker kanskje den våkne leser, fruen har da vært ansatt i samme firmaet i fire år, så prøvetid er vel ikke nødvendig? Gi henne fast stilling. Mja, mjo, hadde det vært så enkelt. er noen spilleregler og sånt som må følges, og det er ikke en ledig fast stilling på denne enheten heller. Tanken til de som steller med personalsaker er at blondinen skal få vise at hun kan og at de dermed kan forfekte hennes fortrinnsrett til en fast stilling som for eksempel Miljøterapeut i en dertil egnet enhet.
Nå kan man jo diskutere om ikke dette er et tiltak som burde vært prøvd før. Med faste stoppunkt for evaluering av prøvetida og sånn bortetter. Joda, i en ideell verden hvor fruen får ha toppboksen i fred og offentlige saksbehandlere kan saksbehandling, da ville hun ha vært i fast stilling som det står Ragnhild på for lenge siden, og slike kunststykker som arbeidsutprøving hadde vært ukjente. For i en slik verden ville Kamelryttersken ha (og alle andre overtallige for den del) fått ny stilling uten mange runder med tvil og tro i forhold til arbeidsgivers ærlige og oppriktige vilje til å utnytte den kompetansen som er tilgjengelig. Sistnevnte har vært diskutert litt hist og pist rundt på Karavanseraiet, så det er nok noen som stiller spørsmålstegn ved fruens utsagn, men dem om det. Kamelryttersken mener på at kritiske spørsmål er på sin plass. Ofte kan det si mer om de som ikke svarer på slike spørsmål enn det sier om de som vil finne gode svar.

Du har kanskje noen tanker om arbeidsutprøving?