Synlige og usynlige helsearbeidere

Noen ganger kan det nok se ut som at jeg er Fubar (Fucked up beyond all repair).
Iallfall hvis jeg skal se på min yrkesmessige og økonomiske karriere. Ei lønn ut fra formelle kriterier skulle tilsi et lønnstillegg på 10 - 15 %. Noe som ville vært et solid lønnshopp etter å ha tatt og selv har finansiert mesteparten av ei videreutdanning som jeg ikke får benyttet, siden arbeidsgiver bare vil ha grunnutdanninga mi, med tilsvarende mindre utgift til lønn.
Andre arbeidsgivere har det vist seg å være en utfordring å finne. Bl.a fordi jeg ikke har erfaring med å bruke videreutdanninga. Men også fordi grunnutdanninga mi ikke blir sett/forstått som relevant i andre sammenhenger. Hadde jeg for eksempel hatt en sykepleierutdanning i bunnen, like mye klinisk erfaring og den samme videreutdanninga, hadde jeg vært i full jobb med akkurat det jeg gjerne vil arbeide med. Organisering og tilrettelegging slik at andre kan gjøre den jobben de har best forutsetninger for å gjøre.

Jada, ser at det er et element av sutring over egen vanskjebne her, men min situasjon sier også noe om hvordan samfunnet oppfatter forskjellige yrkesgrupper. Alle "vet" hva en sykepleier kan. Sånn er det bare. Og sykepleierne er flinke til å bygge yrkesstolthet og samhold innad i yrkesgruppa. Det gir legitimet og styrke utad.

Hva en Ergoterapeut kan, er det ingen som vet. Men når vi ser på disse to yrkesgruppene, ser vi at mye er likt. Humanbiologi og menneskelig oppførsel er den samme, uansett farge på mennesket. Derfor vil helsearbeidernes grunnutdanning har et likt utgangspunkt, selv om forståelsen av materien er forskjellig. Og siden denne  forståelsen er forskjellig, legger de forskjellige helsearbeiderne vekt på ulike ting i sitt arbeid med pasientene. Sykepleieren ser den medisinske biten, diagnosen og hvilke medisinske tiltak som må settes inn for at pasienten skal bli frisk. Ergoterapeuten som vanligvis kommer inn når pasienten er medisinsk stabil, ser på hvilke aktiviteter kan og vil den samme pasienten utføre. Derfor er det ofte Ergoterapeuten som har den rehabiliterende delen av arbeidet med pasienten. Hun skal kartlegge pasientens muligheter for å utføre de aktivitetene han gjerne vil utføre. Og legge tilrette for at han kan utføre dem. Alt fra det å stå opp av senga til å gå på jobb eller delta i fritidsaktiviteter.

Sykepleieren kaller det for observasjon, Ergoterapeuten kaller det kartlegging. Sykepleieren har sine prosedyrer mens Ergoterapeuten har en arbeidsmodell å gå etter. Ergoterapeuten rusler med kartlegginga si, sine treningsopplegg, sin rehabiliteringstankegang og alt det som går på å få pasienten hjem til egen eller ny bolig, mens da Sykepleieren stuller og steller med pasientens diagnose og får mye oppmerksomhet fordi han er tettere på pasientens intimsfære.

Slik er det i rehabiliteringen, men både sykepleiere og ergoterapeuter arbeider med andre ting enn rehabilitering etter sykdom eller skade. Mange kommuner bruker ergoterapeuter til hjelpemiddelformidling og tilrettelegging i heimen, slik at folk klarer seg hjemme lenger. Andre driver med yrkesvalghemmede, bruker sin kunnskap om kartlegging og tilrettelegging for at folk som har utfordringer med å komme seg i jobb, får seg et arbeid som kan bli varig. Sykefraværsoppfølging er også et felt hvor vår kompetanse er relevant.

Ergoterapeuten arbeider altså med å hjelpe andre med å minske gapet mellom hva som er ønskelig og hva som er mulig. GAP-modellen blir gjerne brukt som eksempel. Og når man hører på alle de gode ønskene og målsetningene som svirrer i samfunnsdebatten og som blir presentert i alskens offentlige utredninger og politiske vedtak, ser iallfall jeg masse arbeid for ergoterapeuter. Vår kunnskap om hvordan minske gapet mellom ønsker og muligheter kan brukes på mange arenaer i samfunnet. Men i motsetning til sykepleierne har ikke ergoterapeutene bygd en sterk merkevare. Og det er en utfordring å bygge en merkevare for en yrkesgruppe som fungerer som lim i organisasjonen. Vårt fokus på brukermedvirkning, tverrfaglig samarbeid, og kunnskap om hvem som kan bidra med hva i en prosess, gjør at vi lett blir oversett, fordi vi binder sammen trådene og gir utøverne av mer profilerte yrkesgrupper plass og mulighet til å briljere slik at brukeren av våre tjenester blir hjulpet med å oppfylle ønskene sine for et bedre liv. Men som ortopeden som foreleste om håndskader på ergoterapiutdanninga sa det: "Er det ikke en flink ergoterapeut som overtar når jeg er ferdig, nytter det ikke hvor flink jeg er til å sy sammen ei skadd hånd". Min gamle nabo som skadde hånda si i en snøfres for mange år siden, var enig med ortopeden. Han kunne ikke lovprise ergoterapeutene på sykehuset i Tromsø nok, nettopp fordi de både hjalp ham med å trene hånda, og fordi de hjalp ham med å minske gapet mellom det livet han ønsket å leve og det livet han kunne leve.

Men den biten sliter vi ergoterapeuter med å få fram, for den vises ikke utad i samfunnet. At sykepleieren er der i det daglige stellet og pleien av pasienten, og ser til at alle medisinske behov blir ivaretatt, blir sett. Eller Fyisoterapeuten med sitt fysikalske institutt og kroppsnære behandling. Fordi vi er vant til å tenke at fravær av sykdom er et medisinsk anliggende. Vi er ikke vant til å tenke at skal enkeltindividet kunne leve et godt liv etter en sykdom eller skade, må hele samfunnet være et helsefremmende tiltak, hvor også den medisinske biten har sin plass.