Følg Kamelryttersken på karavanseraiet.no
En b(ikers)logg om motorsykkelkjøring og om mangt og mye som ikke skjer på veien, men i livet ellers

søndag 28. februar 2010

Må vi?

Politikerne begynner å ro, de ser at det ikke går å bruke så mye penger på utbygging av veistandarden som kunne vært ønskelig. Hvorfor det? Tja, har noe med økonomiske realiteter å gjøre. Skal vi leve av pengene vi har på bok, også etter olja, kan vi ikke bruke opp pengene på forskudd. Derfor vil de bruke mindre, og det må gå ut over noe. Som ønsket om firefelts motorvei fra Trondheim til Oslo. Eller enda en jernbanetunnel under Oslo. Nordmarka er freda, så de kan ikke bygge jernbane gjennom der, de må under byen.
Og så har vi alle de andre gode ønskene, mindre forurensning, bedre miljø osv.

I Levanger lever de sakte. Ja, hvorfor ikke? Må vi absolutt leve så raskt? Vi kommer jo fram dit vi skal uansett. På samferdselsektoren er det like mye snakk om å kjøre smart, som å kjøre fort. For eksempel må jeg ikke kjøre E6 gjennom Midtbyen når jeg kommer sørfra for å komme hjem til Ila. Jeg kan kjøre av i Okstadbakken før Kroppanbrua og kjøre Osloveien over Sluppen, Stavne og fram til Ilevolden/-parken. Går ca like raskt, og jeg slipper alle lyskryssene fra Sluppen til Skansen/Ilakirka. Men gjør jeg det? Nei. Men det slo meg her om dagen jeg kom fra Tiller og tok E6 inn til byen. Hadde vært et trafikkuhell på Omkjøringsveien, og trafikken sto nesten til Kroppanbrua. Brukte iallfall tyve minutter på den ene kilometeren inn til lyskrysset ved bussverkstedet på Tempe. Der først kunne jeg svinge av og kjøre tilbake over Sluppenbrua, ned på vestsida av elva og hjem.

En ting var at jeg ble sittende i en kø, en annen ting er at vi ikke er vant til køer og mye trafikk. Trondheim har et godt utbygd veinett, ulempen er Nidelva som deler byen og at det er få krysningspunkter fra Byåsen og over til andre sida av byen. Trafikken blir derfor konsentrert gjennom Midbyen eller over Sluppenbrua. Men selv om det i den korte rushtida som er blir ti minutter til et kvart mer køståing, er ikke det grunn nok til å bygge så store omkjøringsveier som man gjør rundt byen. + at det nå blir bompenger som politikerne sa det skulle være slutt på. Og det er folk sure for, ikke at man bruker penger på veiprosjekter som faktisk ikke er nødvendige med dagens trafikk. Omkjøringsveien fra sluppen til Ranheim som ble bygd på 1970-tallet har fremdeles kapasitet til å ta unna langtrafikken som ikke skal inn til sentrum. Og med Steinbergtunnellen og ei ny bru mellom Stavne og Sluppen et sted ville man klart å lette på trykket på Sluppenbrua og fjerna en flaskehals, som påvirker trafikken i resten av byen. Da hadde man sluppet hele Nordre avlastningsvei og tunnelen fra Møllenberg til Leangen. Penger og ressurser man kunne brukt bedre andre steder i samfunnet.

Er nesten som det kan se ut for at man lager elefanter av fjær, bare for å vise at man følger da med i tiden, vi har da trafikkproblemer i Stiftsstaden også. Som med kollektivfeltene gjennom byen. Bra at busser, drosjer, elbiler og motorsykler har et eget felt. Men hvor var den som skilta disse kollektivfeltene? Og hvor var de som trodde at det ville bli mer framkommelig i en by som ikke var planlagt for biltrafikk?

Skiltinga først. I kollektivfelt kan busser, drosjer, el-biler og motorsykler kjøre. Det gjør det mer framkommelig for busser og drosjer og er et frynsegode for el-biler og motorsykler som vi selvsagt utnytter. Og man får en trafikksikerhetsgevinst, tror man. For når jeg kommer bortover i kollektivfeltet må jeg for å kjøre lovlig og unngå 5.000 i forelegg, legge meg over i venstre felt i hvert forbandede kryss. For at de bilene som skal til høyre i krysset skal komme fram er kollektivfeltet opphevet de siste 50 metrene før krysset og høyre felt er skilta med påbudt kjøreretning/sving til høyre. Og underskiltet: Gjelder ikke Buss og Taxi. Mens da jeg som har rett til å bruke kollektivfeltet må svinge til høyre, selv om jeg skal rett fram. Jeg må derfor over i venstre felt for å komme over krysset, for så å legge meg over i høyre felt på andre sida av krysset. Og når man har kjørt MC noen år vet man at feltskifte kan være et sjansespill, og kanskje ikke alltid gjennomførbart sånn i en håndvending. Og alle møfrøene på scooter som ikke har forståelse for trafikken, de kjører uansett rett fram etter at de har oppdaga at de har lov til å kjøre i kollektivfeltet. De blir ikke alltid sett før de sitter på skjermen til en burist. At det går så bra som det gjør med frøknene i sandaler og shorts, er et under vi får takke Vårherre for.

Med bare et felt gjennom byen for biler, blir køen lang. Et utrolig godt argument for å bygge nye veier som kan ta unna all trafikken. Man kunne i stedet gjort om kollektivfeltet til et 3 + felt. Ville ha redusert tida det tar fra Bakkebrua og til Tempe med minst ti minutter for matpakkekjørerne. Altså iallfall ti minutter mer de samme matpakkekjørerne kunne brukt bak kjerringræva til beste for den generelle trivselen i familien. Tyve minutter hvis de skal begge veier i løpet av dagen. Og om ikke vannrett stilling sammen med ektefellen er det store, har man kanskje tid til å være med ungene i akebakken? Et kvarter i akebakken sammen med ungene er trivselsbyggende så det holder. Mye mer produktivt enn å sitte i en bilkø.

Det jeg ville fram til, er at den generelle velstandsutviklinga gjør at vi stiller større krav til omgivelsene og infrastrukturen i samfunnet. Vi vil ha store fine sykehus som kan kurere alt, med en gang. Vi vil ha sykehjem med underholdning og aktiviteter for pasientene 24/7. Vi vil ha veier sånn at vi kan kjøre fra A til B nå og med en gang. Må vi vente mer enn to minutter, blir det ramaskrik og oppslag i alt som heter aviser og andre media. Fordi vi har fortjent det.

Javel?

Har vi det?

Og ikke minst må vi det? Ha alle godene på en gang. Har vi ikke tid til å vente de to minuttene? Brystkreft må taes med en gang, men en føflekk kan vente til i morgen. Eller for å si det som en sykepleier jeg kjenner sa det; "Det er faktisk ikke en menneskerett å få gå på do hver dag". Ei anna jeg vet om sa om ekteskapet sitt at den tida de var lykkeligst og trivdes best var da de hadde en divan og salongbordet var en fiskekasse.

lørdag 27. februar 2010

Blogging?

Har gjerne fleipa med at Blogg betyr Bikers logg, altså motorsyklistens loggbok. Har i noen forbindelser blitt kalt for Biker pga. min interesse for sykkelen og livet på sykkelen, så jeg kan gjerne dra begrepet Blogg litt lenger. Mens da opprinnelsen er Web-logg som av IT-folk har blitt forkorta til Blogg. Og det er jo greit nok, en blogg er jo en slags logg eller dagbok man legger ut på web-en til almen beskuelse.

Siden jeg er nysgjerrig og liker å vite om noen i det hele tatt leser ordgyteriene mine, har jeg installert Sitemeter som sladrer om aktiviteten på bloggen. Og da har det faktisk vært 38 stykker innom de siste fjorten dagene. Siste var en i Ullsteinvik. Eller hvis jeg forstår systemet riktig, gikk vedkommende gjennom en server i Ulsteinvik for å koble seg opp på nettet. Hyggelig at noen tar seg tid til å lese hva jeg skriver :) Blir liksom ikke så ensomt å sitte her med tastaturet og formulere setninger som er forståelige og lesbare.

Det var litt av gleden den tida jeg var aktiv på MC-foraene, å få feedback på det man skrev. Kanskje ikke alltid like åndfullt eller innsiktsfullt. Men det var tilbakemeldinger som viste at man hadde truffet noe hos en eller annen og som vedkommende ville svare på. Og i noen tilfeller vokste det fram vennskap i RL av aktiviteten på de foraene. Andre med glede av motorsykkelen og turkjøring + at vi kobler på det menneskelige. Trives med hverandres selskap.

Faren med en skjerm er at man ser ikke de andre som leser, og dermed tar i mot det man skriver. Og da kan det lett bli at man skriver ting til skjermen som motakeren av budskapet ikke liker eller tar seg nær av. Klart skal man si hva man mener, men det er noe med almindelig folkeskikk. Man sier sjelden noe til en annen person i en vanlig samtale, som man ikke vil høre om seg selv. På sosiale nettfora er det utrolig lett å si noe man ikke vil høre om seg selv, fordi skjermen fungerer som en skjerm mellom avsender og motaker. Det er ikke mennesker som tar i mot budskapet, det er en skjerm man slår av og på som det passer en.

Har fått noen slike meldinger jeg òg. Og jeg har sikkert skrevet ting selv som ikke var helt heldige med tanke på hvordan motakeren oppfattet meg og det jeg sa. Og her kommer formuleringer inn. Jeg kan mene at jeg er krystallklar i det jeg skriver, mens da motakeren leser noe helt annet. Derfor leser jeg gjerne gjennom innlegget noen ganger før jeg poster, for å være sikker på at jeg har sagt det jeg faktisk vil si. Uten at det er en garanti for at motakeren oppfatter meg slik.

Kan ta et eksempel fra jobben. Jeg har en Mastergrad, og vet at Master'n har gjort meg til en flinkere utøver av faget mitt, selv om jeg tok masterstudiene innenfor et felt som bare delvis dekker faget mitt, Ergoterapi. Jobben min krever i seg selv bare Ergoterapeututdanning. Når jeg på jobb sa at Mastergraden gjorde meg til en bedre fagutøver enn med bare grunnutdanninga, mente jeg sammenlignet med meg selv. IKKE sammenlignet med mine kolleger som ikke har Master. I ettertid får jeg høre at det jeg sa kunne oppfattes som at jeg mente meg å være bedre enn de som "bare" hadde grunnutdanning. Og det likte jeg ikke å få tilbakemelding om, siden jeg vet at jeg ikke er flinkere eller bedre enn mine kolleger, men at jeg er flinkere enn jeg ville vært uten masterstudiene. Men det å få fram denne forskjellen når oppfatninga først har satt seg, er ikke enkelt. Derfor blir hvordan man sier ting så utrolig viktig.

En fordel med en blogg som dette er at det er et kommentarfelt nederst, hvor man kan legge igjen en hilsen eller si sin hjertens mening om både meg og det jeg har ført til torgs av meninger om dette og hint. Kan bli veldig så gode diskusjoner på en blogg, hvis man vil.

torsdag 25. februar 2010

Middag? Ja takk :)

Skulle det tilfeldigvis være en byfisker ved flytebrygga i Ravnkloa, når jeg er der, kan du være sikker på at jeg ikke har kontanter. Kunne selvsagt gått bort på Fiskhallen i veita bortafor og fått ferskfisk der, men sist jeg var der , skulle de ha 95 kroner for fire skiver torsk, nærmest som en gjedd å regne. Det var godt så det holdt og vel så det. Men prisen var ikke helt god for en noe anstrengt økonomi. Tror det er lenge siden jeg hadde så dyr middag.
Idag blir det fiskepinner, stekte potetkvartinger og revet gulrot. Minstemann påstår at han ikke liker fiskepinner, men han puska da i seg to stykker + noen potetbåter uten de helt store protestene.
Ynglingen har gått glipp av de siste dagers kulinariske fristelser på middagsbordet, så han har ikke stemmerett for tida. Uansett har begge ikke så veldig mye å klage over, siden spørsmål om hva de skal ha til middag blir besvart med "Vet ikke". Alle husmødres drømmesvar.

PS 10/6 var faktisk yours truly, kronasjen og byfisker'n i Ravnkloa samtidig, mer om det på kjøkkenet

Abstinenser? Jeg? Neida, overhodet ikke...

Mona på Bikeport.no har lagt ut et par motiverende plakater.
Tyvlåner noen av dem. Resten kan dere se på Bikeport.no
 

Dette er jo en klassikker
  

  

Kunne ikke sagt det bedre. 

 

Det å kjøre langs et fjellvann, uten annen mening enn å kjøre, med hele naturen rundt, er jo bare herlig.

tirsdag 23. februar 2010

Bilder i skoddeheimen

Gikk meg en tur med fotoapparatet i dag. Måtte ut og lufte litt frustrasjon over firkantete regler og egen kantethet.
Gikk bort på Skansen for å få fritt utsyn mot Munkholmen. den hang så fint i frostrøyken i dag også
 

  

Hurtigbåten til Fosen

 

Ser litt dramatisk ut, utover fjorden forbi Høvringen og tankanleggene

 

Rusla videre utover Ilakaien, og gikk opp i Ilsvika


Komponister og pianister

Nei, det skal ikke være enkelt.
Tenkte at det å få arbeide i en barnehage skulle være en enkel og grei affære siden det ikke er snakk om fast ansettelse, bare å ha et arbeid å gå til mens jeg venter på at det skulle dukke opp no i mi gate. Men neida, så enkelt var det ikke.

For skal jeg kunne arbeide som barnehageassistent må jeg være sykemeldt. Fordi det da er snakk om utprøving i forhold til et nytt yrke. Og ei sånn utprøving bør helst gå over tre måneder. Sykemelding i tre nye måneder gjør at jeg kommer farlig nær å ha vært sykemeldt i ett år. Og da er det over på rehabiliteringspenger, som er 2/3 av vanlig lønn. Og da blir det smalhans i heimen.

Men så begynner jeg å lure. Ikke har jeg søkt om attføring eller sagt noe om at jeg kan tenke meg omskolering. Studere mer? Ja, gjerne, men ikke til Førskolelærer. Tenker mer i retning Ped.sem, arbeidspsykologi og HMS/Yrkeshygiene. Og det blir nok noe sånt fra høsten av, blir jeg gående å slenge framover våren. Og da blir det utrolig feil å fake ei sykemelding for å få gjøre rett for lønna si. Skjønner at saksbehandleren har et sett med regler å forholde seg til. Men at det skal være så utrolig firkantet? Det eneste jeg ber om er å få et arbeid, slik at jeg kan vise at jeg fortjener den lønna jeg får utbetalt hver måned. Er noe riv, rav, ruske galt et sted, når en organisasjon med nærmere 12.000 ansatte ikke kan bruke arbeidskrafta mi. Og for ordens skyld, jeg søker på de stillingene som lyses ut og hvor de spør etter kompetanse som ligner min, både i privat og i offentlig sektor. Er ikke sånn at jeg på død og liv må arbeide for Trondheim kommune. Men så lenge jeg er ansatt der er det jo naturlig at jeg konsentrerer meg om å beholde jobben når jeg vet at jeg ikke har noe annet å gå til. Litt greit med ei fast lønn, selv om den er knapp.

Flere som spør om og kanskje sikkert flere som tenker at det er fordi jeg er transkjønnet og at det er fordommer rundt det som spiller inn. Kanskje, kommer an på så mye. Merka at saksbehandleren brukte tid på å bli vant med meg og godta at jeg faktisk er sånn. At det ikke er noe "farlig" ved meg. Hørte at hun hadde et bilde av transkjønnede i hodet sitt som jeg  ikke passa i. Tror heller det er det, at jeg ikke passer inn i det bildet folk har av en Ergoterapeut og heller ikke stemmer overens med det bildet de har av den som skal ha den stillingen jeg søker på. Det at jeg har en CV så lang som et vondt år, og dermed er overkvalifisert til mange stillinger gjør det heller ikke enklere. Personalkonsulenten på min siste arbeidsplass sa dèt skulle jeg ha, at jeg var rakrygga. Hu tenkte på den prosessen vi hadde vært gjennom og hvor jeg hele tida holdt på at jeg ikke ville fordele skyld og at jeg skulle gjøre mitt for at vi kunne starte med blanke ark igjen. Nå ble det ikke sånn at jeg begynte der igjen. Vi ble enige om at jeg gikk over til Personaltjenesten og omplassering derfra.

Og da er vi inne på det med komponist og pianist og et system som pulveriserer ansvaret. Langt de fleste vil vel være enig i at det å sykemelde seg for å få å arbeide og gjøre rett for lønna si er "høl i hodet". Hensikten helliger midlet sa Machiavelli. Men det for da være måte på ryggesløse prinsipper, selv i en offentlig etat. Modig, kompetent og ærlig er tre ord på snei. De skal beskrive de ansatte i Trondheim kommune. Men når man klarer å snu tingene på hodet, er man kanskje modig, men ikke særlig kompetent, selv om man er ærlig og sier at det er ikke jobb til deg nå.

Er klar over at jeg nå nærmer meg kritikk av arbeidsgiveren som kan rammes av Arbeidsmiljøloven og vanlig skikk og bruk i arbeidslivet. Men noen må peke på Keiseren og si at "Han har jo ikke klær på seg". Men vi vet jo at både han som fant opp hjulet og hu som tok i bruk ilden, ble drept, før resten av stammen tok i bruk nyvinningene. Så skulle jeg trå over streken, skal jeg stå for det jeg har sagt/skrevet.

mandag 22. februar 2010

Trivelig overraskelse :)

Sto utafor Nova kino i ettermiddag, nesten helt inne i resepsjonen faktisk. Som vanlig var jeg litt sent ute, så jeg tok en spansk en og kjørte helt fram. Yngstemann skulle på kino med støttekontakten, og med litt lite tid tok jeg sjansen på at en bil som sto og lasta av en rullestolbruker ble sett lett på i denne kulda med holke overalt. Hadde fått gutten ut av bilen og skulle til å sette meg inn for å finne en parkeringsplass. Der stopper det ei dame på min alder og sier "Takk for sist, du var hjemme hos min mor mens hun var på rehabilitering på helsehuset". Til en avveksling tok jeg navnet på fruen med èn gang, selv om jeg ikke huska dattera. "Hyggelig å se deg" sier hun og gir meg en klem. Eneste jeg får sagt er "Beklager det med mor di", før hu er borte.

Ble jo litt overrasket, er ikke hver dag jeg får en klem og en slik bekreftelse på at jeg har gjort noe positivt midt på gata sånn uten videre.

Var en utfordring å finne løsninger for fruen. Hun ville hjem til det huset hun og mannen hadde bygd for over femti år siden. Men dårlig til bens og med bad i andre etasje var det ikke direkte enkelt å bo hjemme uten bistand. Vi hadde inn arkitekt for å finne muligheter for ombygging av første etasje, slik at hun slapp opp på badet i andre etasje. Familieforholdene var ikke helt enkle, med pårørende som hadde forskjellige syn på tinger og tanger. Beste løsningen for henne hadde vært å selge huset og få seg ei nyere og mer lettstelt leilighet, men det var ikke aktuelt, fruen hørte ikke på det øret. Ble til at vi fant noen løsninger som kunne ha fungert med hjemmetjenesten og litt flytting av saker og ting på kort sikt, ved å ta i bruk flere rom i første etasje. Men før vi får prøvd disse løsningene, går fruen hen og dør for oss. Tror faktisk hun fant ut at det ble for mye med ombygging og tilpassing av ditt og datt at hun heller la seg ned for å slippe alt styret. Både for egen del og for de pårørendes del.

Det var trivelig å ha henne som pasient, og ikke minst var det trivelig at dattera kom bort og sa at hun hadde satt pris på min innsats for mora. Håper virkelig at det er flere som får slike tilbakemeldinger for arbeidet sitt, sånn uten videre.

Blogg? = Egenterapi?

Akkurat nå i allfall.
Trenger å samle tankene, og det å skrive en blogg som andre kan lese, gjør at jeg må strukturere tankene og formulere ting anderledes.

Er veldig flink til å formulere ting jeg vil skrive i hodet, men når tankene skal ned på tastaturet er absolutt alle de fine formuleringene som blåst vekk. Kan være en fordel også, at det jeg har tenkt på er borte. Ofte har jeg da gjort ferdig den tankerekka, og er ferdig med den.

Men enkelte tankerekker kommer igjen, noen ganger i forskjellige vinkler av samme sak, noen gang følger de det samme tankemønsteret. Mens jeg streva som verst med prosessene rundt sykemeldinga i høst, var jeg vel gjennom samtlige sannsylige scenarier for løsning av konflikten som tenkes kunne, + et utall som ikke var særlig sannsynlige. I det siste har jeg flere ganger klart å se at det jeg ser for meg i forhold til enkelte prosjekter, er rene dagdrømmer og ønsketenkning, og kunnet si til meg selv at dette er det ingen vits å drømme om. "Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om." Og da klarer jeg ofte å legge drømmen bak meg og enten koble helt over på mer produktive tanker eller ta det prosjektet mer seriøst og se hva som er realistisk.

Det jeg også har begynt å tenke på i de siste månedene, iallfall mer enn før, er at jeg er utrolig selvopptatt. Uten at jeg kan måle om jeg er mer selvopptatt enn andre. Er litt sånn at pendelen slår ut andre veien. Før holdt jeg egne behov og ønsker i sjakk, og lot de rundt meg få sitt. Rasjonaliserte det med at det var enklere og skapte mer flyt i det som skulle/måtte gjøres. Helt til det en dag sprakk, og jeg ikke kunne la andres behov få all oppmerksomhet. Jeg måtte skape et rom for meg, hvor jeg fikk leve ut mine behov, gjøre mine ting. Og det har jeg langt på vei gjort, før nå ting begynner å roe seg, og samarbeid med omgivelsene kan foregå på begges premisser.

Den prosessen jeg er midt oppe i, og som er min egen private prosess, har inneholdt mange delprosesser som kan ha vært en utfordring for mine omgivelser. Og det var ikke intensjonen, men et resultat av at jeg har blitt mer selvopptatt og ikke fullt så snill med andre som jeg kanskje var før.

Ha en fortsatt fin dag :)

PS 29/8 - 2010 På karavanseraiet finner du mer om dette temaet , Blogging som egenterapi? Noen pros and cons
2/2 - 2013 Er det lagt til et nytt innlegg på Karavanseraiet.no om  Blogging og egenterapi

Soria Moria?

 
Kaldt i trønderhovedstaden i dag. Munkholmen henger i frostrøyken som et Soria Moria slott, med Felleskjøpets hovedlager som forgrunn

lørdag 20. februar 2010

Sosiale nettfora

Det heter Et forum, forumet, flere fora, foraene, selv om mange også bruker forum i flertall. Tror ikke jeg skal bli norsklærer, hadde kommet til å ta drepen på alt som heter elever med pirkinga mi på slike detaljer. Blir litt sånn Onkel Skrue, sparer på skillingen og lar krona gå.

Har i noen år vært ganske så aktiv på et par nettfora for folk som er mer en gjennomsnittet interessert i motorsykler. Og det har vært kjempemessig. Får brukt kveldene til noe mer interssant enn å glo på den andre skjermen. Nå under OL er det jo omtrent null og niks på noen av de 40 + kanalene kabelen forer TV'n min med, så i går la jeg meg tidlig.

Det som har skjedd er at jeg har lagt ned aktiviteten på MC-foraene jeg har frekventert. Siste tida var jeg moderator på et av dem, og trivdes ganske så bra med det. Sånn forumliv kan bli veldig trivelig og iallfall jeg la mye av meg selv i arbeidet som moderator. Man utvikler et eierforhold til forumet som man er med på å løfte opp og utvikle. Men så her på førjulsvinteren klarer jeg å legge det store egget, dreit på draget så det lukta lang vei. Tilogmed jeg ser jo at det var å skyte pianisten istedet for komponisten. Og komponisten var i dette tilfellet Admin på forumet. Etterpåklokskap er en meget nøyaktig vitenskap sies det, for man har alle fakta og kan sette dem sammen akkurat slik det passer en selv.

Komponisten, dvs Admin gir meg en dypfølt og meget alvorlig refs med tilhørende oppsigelse. Eller så nært han kunne komme en oppsigelse uten å gjøre det, siden han er avhengig av forumeiers velsignelse. Jeg blir jo selvsagt sur og lite innstilt på samarbeid. Jeg så at tingene kunne vært gjort anderledes og med et mer positivt utfall for alle parter. Noe som ikke gjorde meg mindre sur og skuffet over egen begredelige innsats. Så jeg trekker inn årene og lar forumet klare seg som best det kan uten min bistand. Og det gjør det jo, skulle bare mangle med alle de trivelige folkene som er på forumet.

Men så, ei ukes tid etterpå, mens abstinensene fremdeles river i kroppen og det klør i finga etter å ta opp forumaktiviteten igjen, kommer det en e-post fra Admin om at han vil ha meg med på laget igjen. "Det er lov å ombestemme seg" sier han. Vanligvis er jeg snar i snuen og sier Ja eller Nei før jeg har blunka, men her tok jeg betenkningstid. Min første reaksjon var at sånn gjorde vi i sandkassen i barnehagen, og den sitter jeg med fremdeles. Sånn gjør man ikke. En sjef sier ikke opp en ansatt for uka etter komme og si at "nei, altså, jeg mente det ikke".

Har senere fått høre at mitt engasjement, kunnskaper osv var gode bidrag til forumet og at de gjerne ser at jeg tar opp aktiviteten igjen. Ja, det er hyggelig det, og kanskje jeg burde ta dem på ordet og ta opp igjen aktiviteten. Men Nei, jeg fikk "styggen" av den måten å lede forumet på. Det å moderere et slikt forum er arbeid jeg gjør frivillig fordi jeg har glede av det, og da tar man bedre vare på medarbeiderne sine enn dette. På en vanlig arbeidsplass, hvor jeg er avhengig av lønna, og jeg ikke kan velge leder, blir det en helt annen skål. For ikke si en annen planet. Selv om reglene for menneskelig oppførsel og interaksjon langt på vei er de samme enten det er snakk om lønnsarbeid eller frivillig arbeid. Er man oppsagt, er man oppsagt.

Når jeg ser den situasjonen i sammenheng med høstens sykemeldingsperiode, som også bunnet i samarbeidsproblemer på arbeidsplassen, ser jeg at mitt bidrag til misæren nok er større enn jeg selv ville innrømme der og da. Derfor fikk både Forumeier og Admin boka "The Hug therapy book" av meg denne uka. Tenkte at litt klemmeterapi kunne være på sin plass etter at samarbeidet gikk ad undas. Har noe med å skille sak og person.

Gjorde forresten det samme på min gamle arbeidsplass. Ble sykemeldt fordi jeg innså at fortsatte jeg der, kom det til å bli en konflikt ingen av oss ville ha, men som iallfall jeg så ville komme. Siste arbeidsdagen var jeg så sint at jeg kunne ikke snakke med folk. Sa jeg noe, kom jeg til å slå dem rett ned. Verbalt altså. Og det er lite lurt, det innser selv nepa som skriver dette.
Det har noe med flere store og èn sekk å gjøre, og at ingen så at det ikke var plass til alle de som ble satt inn i den arbeidsgruppa. Arbeid nok, bevares, men vi var flere som ville være større enn vi kanskje egentlig er. Eller for å si det på en annen måte: Hadde jeg sittet og ansatt folk, hadde jeg ikke ansatt Ragnhild, når jeg så hvilke andre som kom til å bli i samme arbeidsgruppe. Flinke folk alle sammen,, bevares vel, men mixen mellom folk var ikke helt optimal. Vi kom fra forskjellige kulturer og var lite innstilt på å fire på gamle sannheter. Jeg med min bakgrunn fra hjemmebasert omsorg og rehabilitering, og som gjerne leder og organiserer, gikk ikke sammen med de som var vant til å arbeide innomhus og styre seg selv uten innblanding utenfra. Noen ganger har jeg følelsen av at jeg er en vandrende oppskrift på katastrofer. En ganske så lite trivelig selverkjennelse.

Når det ble klart at jeg ble overført til Personaltjenesten for omplassering, ba jeg om å få komme innom og si "Takk for meg". Var litt viktig for meg, å se dem i øynene og si at jeg ikke vet hvor jeg havner, men jeg er glad for den tida vi har hatt sammen og og at jeg er glad for erfaringen jeg fikk det året vi arbeidet sammen. Og da fikk de boka om klemmeterapi, en terapiform som er lite brukt, men som har god effekt for å bygge mellommenneskelige relasjoner.

Var litt styr for å få tak i den. Den ble utgitt på norsk for minst tyve år siden, og er ikke å få tak i. Men jeg fant den originale, amerikanske utgaven på Amazon.com i USA. Og de hadde akkurat så mange som jeg skulle ha. Men så begynner moroa. Bestiller de ni de har og regner med at de kommer vel om ei stund. Er jo et stykke over dammen. Men så kom det ramlende inn i e-postboksen, ikke bare èn bekreftelse, men fem. Og det var på ei, to eller tre-fire bøker. Jeg så jo fegda for bankkortet mitt og avbestiller to bøker, fordi på kontoen min sto det at de hadde sent sju, og det holdt egentlig til mitt bruk. Tilsammen fikk jeg femten bøker, og den siste pakken kom fra New Zealand ikke fra USA. Så da hadde jeg nok til å gi Forumeier og Admin en klem også. Koselig det :)

torsdag 18. februar 2010

Barnehagetante? Jeg? :O

Var i møte hos Personaltjenesten i dag. Er ferdig med prosessene rundt sykemeldinga og det å slutte på en arbeidsplass. Og da er det friskmelding og arbeidsplikt som gjelder, lizzom. Skal bli godt å komme tilbake i arbeid, selv om det kan bli på nivået under det jeg har jobba på hittil.
Jeg har jo et fagbrev som Omsorgsarbeider og erfaring fra hjemmetjenesten. Som en nødløsning kan det å gå i hjemmetjenesten som omsorgsarbeider være en mulighet, i påvente av at det dukker opp en stilling som krever tre-årig høgskole. Om den stillingen også krever master, gjør det ikke meg noe. Har da sånne småtterier på CV'n og. Skulle da bare mangle, at ikke kjerringa har fått med seg litt utdanning i sitt snart ni-og-førtiårige liv.
Vel, litt utdanning, var vel dagens understatement. Ei solid landbruksutdanning med tilhørende solid og lang praksis. Tilsammen over tyve år. Treårig heslefaghøgskole med ikke fullt så lang yrkeserfaring, men bredere enn manges. Og på topp en årsgammel mastergrad som jeg ikke har fått brukt. Bortsett fra der hvor fagene i master'n har overlappa og utfyllt Ergoterapipraksisen.
Og sånn for godt mål har jeg litt anna smårask, både universitetsfag og diverse yrkesrelaterte kurs. Blir noen studiepoeng det òg. Og siden jeg samler på slike, har det blitt 306 av dem. Godt og vel 100 vekttall etter gammel regning.
Blir en dyr Omsorgsarbeider for kommunen, men jeg er jo ansatt som Ergoterapeut og har krav på lønn som tre-åring med full ansiennitet, så vil de bruke meg i en stilling som Omsorgsarbeider, må de da endelig det.
Har jo spurt pent om å få hospitere i HMS-enheten, men de bruker bare Fysioterapeuter. Tror jo at et tverrfaglig samarbeid er det beste for alle parter, men nå er jo jeg bare ei halvgammal kjerring, så meg er det ingen grunn til å høre på, NOT. At tverrfaglig samarbeid er god latin rundt omkring ellers trenger jo ikke HMS-enheten å ta hensyn til.
Men så var det rosinen i pølsa. Etter møtet med Personaltjenesten var jeg på biblioteket. Og der formelig vassa jeg i småtroll som nådde meg omtrent midt på låret. Og da slo det meg, det har vi jo snakka litt om litt tidligere i uka. Var snar med å få fram mobilen og ringe saksbehandleren. "Barnehage" sa jeg. Og fikk en positivt overraska saksbehandler på tråden. Om hu ikke hadde trudd at det kunne interessere meg, eller om det er få som ønsker assistentjobber i de kommunale barnehagene vet ikke jeg. Hu var iallfall veldig så positiv, og spurte om hvis jeg fikk velge hjemmetjenesten eller barnehage, hva jeg ville da? "Barnehage", akkurat som en femåring. Kort og bestemt.
Sånn rent lønnsmessig er det en dårlig deal. I barnehagen blir det fastlønn, that's it. I hjemmetjenesten får man tillegg for kveld og helg. Et godt tilskudd til fastlønna. Òg det kunne vært greit. Ørkendyret trenger nye dekk, og ikke om jeg vet hvor de pengene skal komme fra. Og i dag ble jeg invitert på banekjøring i mai. Og det koster også. På en måned i en vanlig turnus burde selv kommunale kvelds- og helgetillegg gi nok til nye dekk. Så det blir nok litt fintenking framover. *tenksomme grimaser*
Men jeg har aldri jobba i barnehage, og hu saksbehandleren snakka om friluftsbarnehager. Da får jeg kanskje trimma litt òg? Gudene skal vite at det trengs. Har sittet stille på min ikke altfor brede bak siden september i fjor. Gjett hvordan formen min er etter dette halvåret? Helt rævkjørt. Ikke finere å få det.
Og som ikke det skulle være nok. Tro over for en måned siden. Satte foten ned og her faller a så handfritt på holka. Måtte ta drosje hjem. Var ikke sjans til å gå på den ankelen. Nå en måned etterpå, klarer jeg å gå på foten, selv om det enda er smerter. Gikk fra Dalgård og ned i dag. 4 - 5 km er det vel, og det gikk bra, selv om jeg dyktig sliten knær og legger.
Nei, så dette blir spennende, om jeg blir barnehagetante for en stakket stund, eller under over alle under, at jeg får hospitering i HMS-enheten. Dèt hadde vært opptur det.

søndag 14. februar 2010

Faktisk litt fornøyd

Regnskapet til El-innebandygruppa for 2009 er levert. Med budsjett og Dagbok og resultatregnskap og hele smala.
Litt trivelig å være ansvarlig for økonomien i et lag som har mer inntekter enn utgifter, og hvor man ikke må oppfordre til dugnader og ha høy treningsavgift for å få drifta til å gå i hop.
Handicapidrett på det nivået vi driver gir såpass med inntekter fra hovedlaget og kretsen at vi sist år kunne la være drive inn treningsavgift.
I år har vi tenkt å legge lista litt høyere og kanskje det blir ei turnering til, ikke bare den i Skogn i oktober/november, så vi har lagt inn litt ekstra i budsjettet for eventuelle reiseutgifter. Og så har vi ordna med ei kaffekasse. Hvert foreldrepar har med kaffe til de voksne og kaker til alle på en eller to treninger hvert halvår. Og da betaler hvert par 250,- i halvåret for dette. Blir litt ekstra sosialt på treningene, siden de aller fleste ungene har med seg enten en forelder, eller begge eller en støttekontakt. Derfor er det alltid flere voksne på treningene enn unger, og da er en kaffekopp grei å ha som avveksling og sosialt treffpunkt.
I går, lørdagskvelden hadde vi foreldretreff hjemme hos lederen og primus rotor for el-innebandygruppa. Kurvfest med litt ekstra og det ble riktig så hyggelig. Var ikke hjemme før i firetida og da var JJ allerede langt inne i drømmeland. En rekkefølge som ikke er helt vanlig her i huset.

fredag 12. februar 2010

Ja, det måtte jo skje en eller annen gang. 94 % av alle Nordmenn skal se på OL i Vancuver. Men jeg er da blant de 6 % som ikke har planer om å se på. Klarer meg lenge med oppdatering i nett-Adressa.
I hine, hårde dager, i den tida vi måtte klare oss med svart/hvitt bilder som skurra over skjermen, og "Beklager, teknisk feil" var en plakat vi kjente veldig så godt, da var sportssendingene et must. Særlig de som gikk på dagtid fra ett eller anna stort mesterskap. Da sto det en TV på et bord oppå et bord på et rom på skola. Og masa vi lenge nok, fikk vi se på skirenn også i timene. Og da var det godt at TV'n var opp i høyden, for det var rimelig folksomt foran den TV'n og vi ungene var jo ikke så alt for store i den tida.
Er noe annet med dagens sportssendinger. Nå kan man jo se på TV mens man sitter ved PC'n på jobb. Mer eller mindre kamuflert av et tekstbehandler- eller e-postvindu.
Men vet vel ikke helt om jeg tror på de 94 prosentene. Vil tro at det er flere enn jeg som ikke blir å prioritere OL-sendinger klokka to på natta med X-aantall repriser neste dag.
Sånn sett er det egentlig greit å begynne på jobb i gjen i neste uke.
Bortsett fra at jeg ikke vet hvor jeg skal være eller hva jeg skal gjøre. Men det finnes sikkert arbeid jeg er kvalifisert for og kan utføre i en organisasjon med 12.000 ansatte?

søndag 7. februar 2010

Hjemmeside, oppdatering og kreativitet

La ut et nytt turreferat på hjemmesida i dag. Fra en litt fuktig og kald påsketur.
Ynglingen holder på med et nytt design på sidene. Er han som har laga det designet de har i dag, men han var ikke helt fornøyd, så nå er det et nytt design på gang.
Er ikke det, jeg klarte da å lage hjemmesidene ved hjelp av Word og en web-editor. Men det ble tungrodd og et lite elegant opplegg på bakrommet. Ser at han lager et enklere opplegg som er funksjonelt på forsida og som er moderne i utrykket. Litt godt å se at familiens kreative åre ikke forsvinner med min generasjon. Men at den blir ført videre i nye former.
Kreativitet er et to-delt fenomen. Mihaily Chickzentmihaily, han med Flow-teorien, har også forska på kreativitet og mener at man må være faglig dyktig for å kunne være kreativ. Ja, han har nok rett i det, men jeg ser også at kreativitet er mer enn bare faglig dyktighet. Det handler om å ha øye for sammenhenger, se hva som fungerer sammen og hva som ikke fungerer. Og det handler om å kunne kombinere egen fagkunnskap med innspill og påvirkninger utenfra. Er nok mange dyktige fagutøvere som ikke er kreative, selv om den godeste forskeren argumenterer godt for sine funn.

lørdag 6. februar 2010

Sveiseblinde mannfolk ;)

Fikk telefon fra en kompis i kveld. "Om jeg ville være med på fest?" Jo, klart det, men med unger i huset er det ikke bare å hive seg rundt på "næverhælan" og dra på fest på kort varsel. Måtte nok takke nei, med et "Hyggelig at du spurte, men det går ikke i kveld".
Hadde vært trivelig med en kveld i godt selskap. Sitter alt for mye hjemme og holder P C og T V med selskap. Men det blir vel nye muligheter en kveld ungene ikke er her?
Har kjøpt meg ny kjørejakke i skinn. Er en sånn tettsittende og stiv racingjakke. Og den er i knappeste laget, men de blir ikke laget større. Er XXL, eller ca størrelse 46, og vanligvis bruker jeg 48, og gjerne 50.
Vinter er tid for sykkelabstinenser, så jeg dro på meg nyjakka og gikk på butikken i ettermiddag. Bare for å kjenne litt på følelsen av hvordan jakka var og glede meg til å kunne bruke den på sykkelen. Når jeg kommer tilbake, hører jeg "Ragnhild, er det deg?" En mannlig nabo som skulle spørre om noe, men som ikke var helt sikker, "For du var jo så pynta".
Mannfolk er sveiseblinde, det er noe alle vet. Men ikke hadde jeg pynta meg spesielt. Vel, jo hadde lagt på ny mascara før jeg gikk ut, men ellers var det ikke mye pynting på gang. Svarte tre år gamle støvletter som jeg henta hos skomakeren forrige uke. Svarte tights, svart trangt skjørt og så den nye MC-jakka over en lilla topp.
Var jo litt kult egentlig. At denne gamle røya får gutta boyz til å se to ganger. Neste blir vel at de plystrer etter meg på gata? Men da går jeg i hi, iallfall fram til sykkelsesongen.

tirsdag 2. februar 2010

testing, testing


Tester funksjoner i Bloggspot i dag. har laga et slideshow i Photobucket som jeg tenkte at kunne gå under innleggene. Bildene er fra turer jeg har vært på med ørkendyret rundt om kring både i Harald Vs rike men også i mer eksotiske land. Sverige for eksempel, hvor dette bildet er tatt
Og så har jeg hengt meg på Blogglisten.no for å nå ut til den gemene hop.

mandag 1. februar 2010

Kamellepper og andre lepper

En kamel har lepper, myke finne lepper med ei uttalt kløft i overleppa. Har noe med kosten å gjøre, den kløfta har jeg fått meg fortalt en gang i verden. Og leppefisk har lepper, kan nesten påstå at leppefisk lever av leppene sine. Iallfall de som spiser lakselus (Gyrodactulus Salaris på fint). Men hverken kameler eller leppefisk bruker lipgloss. Sikkert like greit, for hvordan skal de få lipglossen på leppene? Og med den kosten de lever av finner de vel ikke lipgloss som sitter fast lenge nok til at de har glede av den.
Mennesker har også lepper, og i all anstendighet får vi holde oss til de som er lett synlige i området mellom nesen og haka. Kirk Douglas har forresten kløft i haka. Hadde må jeg vel nesten si, siden han har forlatt det hvite lerret for lenge siden. Sønnen, Michael, som ikke har forlatt kinolerretet har også kløft i haka, men den er ikke på langt nær så mandig bedårende som opphavets. Noen lepper trenger ikke lipgloss, for eksempel de som pryder forsida på flere av Stones mange album. De er liksom permanent glossy, selv om ikke Mick Jaggers lepper er det og jeg ikke husker navnet på det første albumet med de leppene. Enda i allfall.
For hva har man ikke internett til? Bildet til venstre fant jeg på Google med søkeordene Stones + lips. Og disse leppene har jo blitt et ikon i seg selv, "alle " forbinder disse leppene med Stones. I allfall de av oss som vokste opp med "ånkli" rock. + at de viser en forakt for omverdenen som all ungdom har med seg og som er en nødvendighet for at unge mennesker skal vokse opp og bli anstendige mennesker med egne meninger og forstand på nettopp omverdenen.
Men så var det navnet på det albumet. Aretha Franklin synger "It ain't fair" på Spotify og da er det vel bare å bla opp der? Hu har forresten lepper en engelsk gentleman ville kalt "kissable" både med og uten lipgloss eller leppestift. I motsetning til mine som trenger leppestift, lipgloss og en stor porsjon selvrespekt før de kan kalles noe annet enn et par lepper.
Spotify har visst ikke lagt inn det Stones-albumet. Men de har med et par andre cover med de leppene, som Live licks og siglen Wild Horses. Mick har lurt seg med på et cover med leppestift, Black and blue heter det albumet. Tenkte først at det var på albumet Sticky fingers at leppene var med første gang, men nå må jeg over på Wikipedia, siden det ikke var Sticky fingers likevel, iallefall ikke den utgaven som Spotify har med. Men det kunne jeg like godt la være, for på Wikipedia fant jeg ikke bilder av albumcoverne.
En annen med pene, velformede lepper er Cliff Richard, han hadde en hit en gang i verden med Lucky Lips som de tilfeldigvis spilte på NRK1 i formiddag. Han har sikkert brukt både leppestift og lipgloss uten at det egentlig har noen betydning.
Om jeg bruker lipgloss? Joa, ligger en eller to i håndveska. En som det står You look great på, og det er gjør jeg jo. Iallfall sånn dann og vann når jeg bruker de foreskrevne tre timene på badet med hele arsenalet av shampo, balsam, hårkur, ansiktskrem, foundation, rouge, øyenskygge, mascara og som avslutning lipgloss over leppestiften. Da ser til og med jeg bra ut

Blogglisten