Vilt og vakkert sa hun var engstelig for dem på to hjul. Velger å tolke det utsagnet som omtanke, at hun er engstelig for at motorsyklisten skal skade seg. Sånn som vi på kysten har gått hjemme og engsta oss for kallen og kanskje både en og flere sønner som var på fiske. Og kanskje ikke alltid med den beste båten eller i blankstilla. Sitter i meg, og ikke om jeg liker å bli minnet på forlis og tap av liv på havet, selv om jeg ikke har mistet noen.

Men det kan også bety at Vilt og vakkert oppfatter motorsyklisten som skremmende eller truende. Og da kommer vi inn på et par tidligere blogger om hvordan vi bruker språket. Hvor presise vi er med det budskapet vi sender fra oss, og hvordan motakeren velger å tolke det h*n hører/leser/ser.

Den gang da, når vi skulle bestemme oss for hva vi skulle bli, spurte ei i klassen meg om jeg skulle bli lærer siden begge foreldrene mine var det. Nei, det var da det siste jeg skulle bli. Men nå, nærmere 35 år etterpå, må jeg innrømme at den tanken ikke er så fremmed likevel. At oppvekst og foreldrenes valg påvirker oss ser jeg i det daglige på hvordan jeg gjør ting, oppfører meg osv. Men at det er et element av arv, og at det er ett slags lærergen som slår inn, tror jeg også virker inn på at jeg nå er mer åpen for pedagogikken, enn jeg har vært.

Merker det på hvordan jeg utrykker meg, at jeg har ting jeg vil si noe om, og at stilen kan bli, ja, belærende. Ikke fordi jeg tror jeg har fasiten på det jeg skriver om, men fordi det er slik jeg utrykker meg. Jeg setter sammen ordene til setninger som kan ha et element av at slik er det.
Og jeg hører det hos mine foreldre, hvordan de ordlegger seg, og hva de legger vekt på.