En dorsk en, for ikke å si en lang en

Fritt etter Brødrene Dahl, eller KLM. Iallefall Kirkvåg, Lystad og Mjøen.

Var årsmøte i MC-ravnan i går kveld. Opptil flere nye fjes som virka interesserte i å være med når vi starter opp med kjøringa om en måneds tid.
Etterpå var vi på "Hjørnet" på Britania. På tross av et magert budsjett, hadde MC-ravnans sosiale samvittighet (dvs. yours truly) ordna middag i ordnede former og i en rolig atmosfære. Innholdet i atmosfæren ordna MC-ravnan sjøl på en utmerket måte. Sjøl om kanskje Britania kunne tenkt seg en lengre kø ved ølkranen. For den kranen ble ikke brukt...
Men det va god mat og trivelig betjening. Tusen takk før oss :)

Blir litt organisering i hverdagen med en aktiv rullestolbruker i familien, som så absolutt har sine meningers mot på tross av sine 13 år. Og avvik fra vante rutiner er ikke helt enkle, men vi fikk da ordna det denne gangen òg, selv om det innebar ei ny seng på meg i natt. Som jeg ikke fikk sove i. Hjernecella turna villmann på den tråden som holder ørene på plass. Altså den tråden som går tvers over hullet som er avstanden mellom ørene. Ble noen runder med siste ukes hendelser + alt som den "høna" "Globe" hadde å plukke med meg fikk igang av tankearbeid. Han kjørte meg opp på Byåsen etter middagen på Britania og lurte på hvorfor jeg ikke var på MC-sidens forum lenger. Samtidig sa han også at han for sin del gjerne så at jeg tok opp igjen aktiviteten, Og det var veldig hyggelig å høre. Tusen takk :) "Globe" fikk svar, men den enslige hjernecella mi, som jo er ei troskyldig sjel, klarte ikke å la være å spinne videre. Men hu kom utpå nattmorran fram til at det har ingen hensikt å ta opp noen forumaktivitet, men at en telefon i månedskiftet november/desember 2009 kunne ha spart a for mye turning. Hu er ikke bare troskyldig, hu er ganske så enfoldig og sta også, og det volder a mye bry, at hu ikke helt skjønner at andre kan ha andre meninger enn hu.

Men sist uke har også skaffa hjernecella mye turning og sirkelbevegelser i tomrommet bak øya av helt andre grunner. Har blitt mye tenking på etikk og hva jeg egentlig har opplevd de siste tre - fire åra som ansatt i en organisasjon med mange godt utdanna og ikke minst flinke folk. Og jeg er ikke lenger så sikker som jeg har vært på at diskriminering og forfordeling ikke foregår. Men så var det den lille detaljen som heter taushetsløfte som jo setter ganske så klare begrensninger for hva jeg faktisk kan si no om, og når. I praksis betyr det at jeg må holde tankene/meningene mine innafor et relativt avgrensa område fram til dagen etter at jeg har flytta på kirkegården. Blir litt sånn som når pressen tar tak i en sak hvor X har gjort noe som fører til en personalsak. Ledelsen kan ikke kommentere saken offentlig fordi personvernet skal og må ikke brytes. Men kommunen har en prest som arbeider med etiske spørsmål, og han er innafor den kretsen hvor jeg kan diskutere spesifikke etiske utfordringer. Ting som går på hvordan jeg som kvinne med baller har opplevd å være ansatt i en organisasjon med mange godt utdannede og flinke kolleger/fagfolk. Og siden vi begge arbeider i samme organisasjon kan vi utveksle tanker om tinger og tanger uten å komme i konflikt med personvernet. Har kommet opp ting siste uka som gjør at jeg ser enkelthendelser de siste årene i et annet lys og som dermed gjør at jeg forstår disse hendelsene på en annen måte enn jeg gjorde når de skjedde. Spørsmålet er om den nye forståelsen er mer sann enn den gamle, og om den bringer meg videre med de utfordringene jeg står overfor.

Så det har vært ei travel uke for den stakkars hjernecella mi. Hu er jo ganske så ensom der inne, hender at a snubler i knuten de måtte knyte på tråden som holder øra på plass. Var en gang de åpna topplokket og fant bare et stort tomt rom og en tråd. Den tråden tok de like godt og klipte tvert over, med det resultatet at øra falt av. Men siden jeg ikke bare er litt opptatt av utseendet, knøt de tråden sammen igjen med en pen sløyfe. Så nå sitter øra iallfall tilsynelatende på riktig plass. Og helt tomt er det vel strengt tatt ikke, ligger no sagflis slengt histen og pisten, og i et hjørne står det et sånt arkivskap på skinner. Sånt som har et ratt på utsida av hvert skap slik at man kan flytte skapene etter behov. Hender at hjernecella forviller seg inn der, og det kan føre til katastrofale tilstander. Så egentlig burde noen låse av det arkivet og miste nøkkelen. For eksempel sånn som nå nettopp. Jeg har før sagt at jeg godt kan jobbe i en barnehage som assistent en periode, mens jeg venter på en fast stilling. "Ja, men nei" kommer det fra Personaltjenesten. "Da må du være sykemeldt i minst tre måneder, for da er det snakk om utprøving for et nytt yrke".
Javel, Hallo? :O
Skal vel ikke sykemelde meg for å få lov til å jobbe? Hjernecella sprinta bort i arkivet tvert og stupte ned skuffa med Arbeidsmiljølov og beslekta emner. Har bare hatt tre runder med undervisning i Arbeidsmiljøloven de siste fire åra. To ganger av jurist i forbindelse med mastergraden, og en gang med Ergoterapeut fra en Bedriftshelsetjeneste i forbindelse med etterutdanninga i arbeidsplasstilpassing. Påstanden om at min kunnskap om den loven er noe under pari må derfor kunne sies å være bekrefta og vel så det. Men Hjernecella som jo egentlig er arbeidsledig begynte likevel å rote rundt nedi der, sånn av pur arbeidslyst. Hu har ikke sjekka alle referansene enda, men det er vel heller tvilsomt at en arbeidsgiver kan be om at en ansatt sykemelder seg på et slikt grunnlag. Så der forsvant drømmen om å bli Barnehagetante ut i det blå... Gidder ikke nevne at kommunen har Ergoterapeut ansatt som Ergoterapeut i en kommunal barnehage, at de har Ergoterapeut ansatt som Fagarbeider i en annen barnehage, og at de i en tredje har Ergoterapeut som assistent.
Så det kan lett bli katastrofale tilstander når hjernecella roter seg inn i arkivet. Kjerringa som eier og driver munnmotorikken kan få akutte anfall av oppgitthet, fortvilelse og kanskje enda verre ting over tinger og tanger rundt seg av slike eksesser i arkivet, og da kan den nevnte motorikken begynne å arbeide overtid. Til omgivelsenes fortvilelse. Ikke bra. Så noen bør snarest se å få låst av det arkivet...

Og samme nøda var det når jeg spurte om hospitering i bedriftshelsetjenesten/HMS-enheten. Da kom også spørsmålet om sykemelding opp. Men da ble kjerringa faktisk ikke fullt så samarbeidsvillig som hu vil være og også har vært det siste halvåret. Førnevnte munnmotorikk kom på at hu faktisk har videreutdanning i arbeidsdeltakelse og på masteroppgaven hennes står det Arbeidsmiljø. Da ble det stille. Heldigvis stoppa maskineriet i kjeve og hals før det kom fram at hu har etterutdanning i arbeidsplassvurdering med rett til refusjon fra NAV + et par andre småting som ikke er så dumt å ha når man pusler med arbeidsmiljø, arbeidshelse og nærliggende emner. Hakk i plata kan få uante konsekvenser i slike sammenhenger. Men etterhvert kom det fram at Personaltjenesten har som prinsipp at de ikke formidler overtallige til seg selv eller HMS-enheten. Var vist noe med nepotisme uten at jeg helt fikk tak på hva begrunnelsen var. I mitt tilfelle høres det ut som ressurssløsing, men det lot jeg iallfall ligge. For være måte på hvor mye energi man (kvinn) skal bruke til unyttes.
For ikke å snakke om at jeg kunne finne på å utfordre grensene for etikken jeg skrøt så av over her.

Men det ser da ut som at det noe på gang. Skal på Skoggruppa på Byåsen over påske på intervju og to uker utprøving. Akkurat nå har de Helsefagarbeiderelever i praksis der, og kunne ikke ta inn flere ukjente. Ikke så rart det. Skoggruppa er et arbeids-/aktivitetstilbud til psykisk utviklingshemmede hvor de produserer ved for salg. Og da går det ikke å ta inn nye fjes i hytt og pine, de trenger sine rutiner og at arbeidsdagen er forutsigbar. Noen er i skogen og hogger ved, andre er inne og sager og pakker veden. I tillegg tror jeg de kjøper inn ved i hele stammer for å ha jevn produksjon. En av arbeidslederne som hogger. Brukerne bærer fram veden til vei og laster opp. Sier seg selv at det blir liten dagsproduksjon, når mye blir gjort med håndmakt, men målet er jo at brukerne skal ha en meningsfull arbeidsdag, ikke at man skal ha maks produksjon. Men det går jevnt på den måten. De har sine rutiner og fyller noen sekker hver dag. Utrolig hvor mye det blir når man holder på jevnt og trutt.