Sosiale nettfora

Det heter Et forum, forumet, flere fora, foraene, selv om mange også bruker forum i flertall. Tror ikke jeg skal bli norsklærer, hadde kommet til å ta drepen på alt som heter elever med pirkinga mi på slike detaljer. Blir litt sånn Onkel Skrue, sparer på skillingen og lar krona gå.

Har i noen år vært ganske så aktiv på et par nettfora for folk som er mer en gjennomsnittet interessert i motorsykler. Og det har vært kjempemessig. Får brukt kveldene til noe mer interssant enn å glo på den andre skjermen. Nå under OL er det jo omtrent null og niks på noen av de 40 + kanalene kabelen forer TV'n min med, så i går la jeg meg tidlig.

Det som har skjedd er at jeg har lagt ned aktiviteten på MC-foraene jeg har frekventert. Siste tida var jeg moderator på et av dem, og trivdes ganske så bra med det. Sånn forumliv kan bli veldig trivelig og iallfall jeg la mye av meg selv i arbeidet som moderator. Man utvikler et eierforhold til forumet som man er med på å løfte opp og utvikle. Men så her på førjulsvinteren klarer jeg å legge det store egget, dreit på draget så det lukta lang vei. Tilogmed jeg ser jo at det var å skyte pianisten istedet for komponisten. Og komponisten var i dette tilfellet Admin på forumet. Etterpåklokskap er en meget nøyaktig vitenskap sies det, for man har alle fakta og kan sette dem sammen akkurat slik det passer en selv.

Komponisten, dvs Admin gir meg en dypfølt og meget alvorlig refs med tilhørende oppsigelse. Eller så nært han kunne komme en oppsigelse uten å gjøre det, siden han er avhengig av forumeiers velsignelse. Jeg blir jo selvsagt sur og lite innstilt på samarbeid. Jeg så at tingene kunne vært gjort anderledes og med et mer positivt utfall for alle parter. Noe som ikke gjorde meg mindre sur og skuffet over egen begredelige innsats. Så jeg trekker inn årene og lar forumet klare seg som best det kan uten min bistand. Og det gjør det jo, skulle bare mangle med alle de trivelige folkene som er på forumet.

Men så, ei ukes tid etterpå, mens abstinensene fremdeles river i kroppen og det klør i finga etter å ta opp forumaktiviteten igjen, kommer det en e-post fra Admin om at han vil ha meg med på laget igjen. "Det er lov å ombestemme seg" sier han. Vanligvis er jeg snar i snuen og sier Ja eller Nei før jeg har blunka, men her tok jeg betenkningstid. Min første reaksjon var at sånn gjorde vi i sandkassen i barnehagen, og den sitter jeg med fremdeles. Sånn gjør man ikke. En sjef sier ikke opp en ansatt for uka etter komme og si at "nei, altså, jeg mente det ikke".

Har senere fått høre at mitt engasjement, kunnskaper osv var gode bidrag til forumet og at de gjerne ser at jeg tar opp aktiviteten igjen. Ja, det er hyggelig det, og kanskje jeg burde ta dem på ordet og ta opp igjen aktiviteten. Men Nei, jeg fikk "styggen" av den måten å lede forumet på. Det å moderere et slikt forum er arbeid jeg gjør frivillig fordi jeg har glede av det, og da tar man bedre vare på medarbeiderne sine enn dette. På en vanlig arbeidsplass, hvor jeg er avhengig av lønna, og jeg ikke kan velge leder, blir det en helt annen skål. For ikke si en annen planet. Selv om reglene for menneskelig oppførsel og interaksjon langt på vei er de samme enten det er snakk om lønnsarbeid eller frivillig arbeid. Er man oppsagt, er man oppsagt.

Når jeg ser den situasjonen i sammenheng med høstens sykemeldingsperiode, som også bunnet i samarbeidsproblemer på arbeidsplassen, ser jeg at mitt bidrag til misæren nok er større enn jeg selv ville innrømme der og da. Derfor fikk både Forumeier og Admin boka "The Hug therapy book" av meg denne uka. Tenkte at litt klemmeterapi kunne være på sin plass etter at samarbeidet gikk ad undas. Har noe med å skille sak og person.

Gjorde forresten det samme på min gamle arbeidsplass. Ble sykemeldt fordi jeg innså at fortsatte jeg der, kom det til å bli en konflikt ingen av oss ville ha, men som iallfall jeg så ville komme. Siste arbeidsdagen var jeg så sint at jeg kunne ikke snakke med folk. Sa jeg noe, kom jeg til å slå dem rett ned. Verbalt altså. Og det er lite lurt, det innser selv nepa som skriver dette.
Det har noe med flere store og èn sekk å gjøre, og at ingen så at det ikke var plass til alle de som ble satt inn i den arbeidsgruppa. Arbeid nok, bevares, men vi var flere som ville være større enn vi kanskje egentlig er. Eller for å si det på en annen måte: Hadde jeg sittet og ansatt folk, hadde jeg ikke ansatt Ragnhild, når jeg så hvilke andre som kom til å bli i samme arbeidsgruppe. Flinke folk alle sammen,, bevares vel, men mixen mellom folk var ikke helt optimal. Vi kom fra forskjellige kulturer og var lite innstilt på å fire på gamle sannheter. Jeg med min bakgrunn fra hjemmebasert omsorg og rehabilitering, og som gjerne leder og organiserer, gikk ikke sammen med de som var vant til å arbeide innomhus og styre seg selv uten innblanding utenfra. Noen ganger har jeg følelsen av at jeg er en vandrende oppskrift på katastrofer. En ganske så lite trivelig selverkjennelse.

Når det ble klart at jeg ble overført til Personaltjenesten for omplassering, ba jeg om å få komme innom og si "Takk for meg". Var litt viktig for meg, å se dem i øynene og si at jeg ikke vet hvor jeg havner, men jeg er glad for den tida vi har hatt sammen og og at jeg er glad for erfaringen jeg fikk det året vi arbeidet sammen. Og da fikk de boka om klemmeterapi, en terapiform som er lite brukt, men som har god effekt for å bygge mellommenneskelige relasjoner.

Var litt styr for å få tak i den. Den ble utgitt på norsk for minst tyve år siden, og er ikke å få tak i. Men jeg fant den originale, amerikanske utgaven på Amazon.com i USA. Og de hadde akkurat så mange som jeg skulle ha. Men så begynner moroa. Bestiller de ni de har og regner med at de kommer vel om ei stund. Er jo et stykke over dammen. Men så kom det ramlende inn i e-postboksen, ikke bare èn bekreftelse, men fem. Og det var på ei, to eller tre-fire bøker. Jeg så jo fegda for bankkortet mitt og avbestiller to bøker, fordi på kontoen min sto det at de hadde sent sju, og det holdt egentlig til mitt bruk. Tilsammen fikk jeg femten bøker, og den siste pakken kom fra New Zealand ikke fra USA. Så da hadde jeg nok til å gi Forumeier og Admin en klem også. Koselig det :)