Hundre + mil denne helga. Godt å komme seg ut og endelig få lufta ørkendyret til det han er bygd for. Lang tur hvor man kan se etter stedene på andre siden av der veien slutter. For det gjør den jo, rundt hver sving, og der var det enda mer vei som må prøves. Sånn er det rundt neste sving også. Tar liksom aldri slutt.
Blondinen har besøkt sitt moderlige opphav og har lagt femti mil mellom seg og sin egen heim. I går kjørte hun ned på sju og en halv time på gode veier. Iallfall fra Berkåk og ned. Mellom Stiftsstaden og Berkåk var det derimot småregn og våt veibane, noe fruen liker dårlig. Det ser glatt ut og på denne tida året kan det være underkjøling i bakliene, og da blir Kamelryttersken stiv og kantete i bevegelsene. Farta går ned og hu trives heller dårlig sammenligna med det å kjøre på tørr vei og ikke minst rein vei. Grus i veikanten kan snart gi ubehagelige overraskelser i form av hjulslipp og det som verre er. Brå stopp mot et autovern eller en fjellvegg for eksempel.
Fruen tenker med gru på den dagen veien fra Berkåk til Ulsberg blir retta ut og gitt moderne standard. E6 er gjennomgående mest egna som transportetappe når man skal fra A til B. Den slagne landevei så og si. Men det er enkelte strekninger som har overlevd moderniseringsforsøkene. Majavatn - Trofors for eksempel, og Berkåk -Ulsberg. Kosevei for en biker på tur. Svinger så det holder for passe styrefart, noe som gir turen en ekstra spiss når det er lite trafikk, som i går.
Fra Ulsberg tar fruen vanligvis R3 over Kvikneskogen, så også denne gangen. Til en avveksling er UP så elskverdige at de står på sin vanlige plass og viser at de har kontroll med gule vester, radar og uniformert bil. Ørkendyret får god tid til å korrigere hastigheten som akkurat der var 80 i følge skiltinga litt lenger ned. Så han farer så fint forbi uten at det skvetter fram en uniformert tjenestemann/-kvinne som kan fortelle at det gikk kanskje litt fort? Det har han vært med på før, og er like lite imponert hver gang. For det går ut over kronasjen som er avsatt til bensin, og det liker han dårlig. Kamelryttersken også, for den del.
Ned lia fra Kvikneskogen (733 M over havet og turens høyeste punkt) er det bare kos. Vanligvis ligger det her snø og is langt ut i veien i bakliene ned mot Lonås på denne tida av året, men ikke denne gangen. Tørt og fint slik at det blir passe styrefart hele veien ned mot Tynset. Lenger ned ligger det to tiner på hjul med enda ei tine på hver sin henger, og en privatbil med henger mellom. De holder jevn fart ned lia alle tre, så det er ingen grunn til å dra på forbi dem. Tinene skal sikkert ned Østerdalen, mens ørkendyret har tenkt å si farvel til R3 på Tynset for en stakket stund. Iallfall ned til Elverum. For det er det med å velge en vei. I fjor dukka det opp en sivil UP med blålys i speilene på Ørkendyret litt nord for Elverum på årets første utflukt. Og den suksessen er det ikke verd å gjenta. Og siden en patrulje er passert allerede, kan det være at de har råd til å ha èn til ute, selv om det er lørdag ettermiddag, helgetillegg, 50 % overtid og helgelystne tjenestemenn/-kvinner.
R30 fra Tynset, ned Rendalen til Åkrestrømmen er mye artigere å kjøre. Lite til ingen trafikk og masse svinger tilpassa ørkendyrets styrefart. På Åkrestrømmen blir det stopp med beinstrekk og toalettbesøk. I overkant av to timer i salen er grunn god nok til å stoppe for en hvil. Termos med kakao og en sjokoladebit sørger for nødvendig energipåfyll før R217 ned Storsjøen. Også en perle av en MC-vei. Lite og ingen telehiv gjør sitt til at veien oppleves god å kjøre for en sykkel som trives like godt på små som på store veier.
På Rena blir det å ta østsida av Glomma ned til Elverum. Kommet ned til krysset med R3 (Østerdalsveien) viser telleren at det er halvanna mil kortere fra Ulsberg til Elverum over R30/Rendalen, enn Veivesenets oppmåling av R3 til Elverum. Så det har noe med å velge en vei når man skal et sted. Og ikke alltid tro at strake veien er den korteste.
Kamelryttersken har ofte med en termos med varmt vann, en pakke pølser og en pakke lomper når hun skal på lengre turer.
Kronasjen som er avsatt til tur med ørkendyret bør jo helst gå til drivstoff til ham og ikke ligge igjen på et gatekjøkken som betaling for drivstoff til blondinen oppå dyret. Og er man alene på tur kan man like gjerne sette seg på en rasteplass som i en kafeteria. Mye koseligere ute, selv om kontrollstasjonen sør for Berkåk ikke akkurat er den peneste rasteplassen fruen frekventerer.
På hjemturen ble det til at ørkendyret kjørte nyveien sør for Hamar. To felt i hver retningm 100 km grense og bare velstand egentlig. Jens har nok brukt en milliard av billistenes penger der. Bare bruene er et syn i seg selv. Fin vei, og som sagt bare velstand, helt til
Her er det tydelig at det er karfolka som har prioritert hva det skal brukes penger på. OG det er ikke på rasteplasser. Denne har lagt her i flere år før nyveien kom, og har tydelig sett sine beste dager.
Fruen setter seg ved et bord og nyter sin medbrakte mat, og snur seg for å bruke nærmeste raskkopp
Og sånn var det over hele plassen. Akkurat når fruen skal forlate åstedet stopper det en bil og ut kommer en hund som tydelig hadde et nødvendig ærend. Var like før blondinen spurte "Hæler du å gjøre fra deg her?"
Greit nok med ny vei til mange millioner, om ikke milliarder, men man kan da by de veifarende en ren og ryddig rasteplass? Velstelt er vel å forlange mer en Gutta Boyz i Veivesenet klarer, men de kan da ikke være bekjent av at en rasteplass langs en av Norges mest beferdede veier ser ut som ei søppelfylling?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar