Å velge en vei

Opprinnelig lagt ut på Karavanseraiet.no

Vanligvis tar Kamelryttersken korteste vei mellom A og B. Hun gjør seg kjent og finner den korteste veien, ikke alltid den raskeste, men vanligvis den korteste distansen.
Etter at hun begynte å kjøre motorsykkel for åtte - ni år siden har hun begynt å skjønne at det ikke alltid er den korteste veien som som er den beste. Nå kan hun ta snarveien rundt Byneset når hun skal fra Ila til Tiller, rett og slett fordi det er mye morsommere. Og hun kommer fram, kanskje ikke akkurat når det forventes, men når hun kommer.
For det har noe med å velge veien sin, velge hvilke kamper man vil kjempe og hvilke man skal holde seg for god til å ta. Blondinen har kjent på noen slike, og har nok valgt å ta flere kamper enn hun har behøvd. Men veien blir til når man går, og det er ikke alle svingene man klarer å holde oversikt over selv om man vil.
Samtidig blir det for enkelt å si at veien blir til mens man går, for man velger retningen og man tar beviste valg i veikryssene. Etterhvert begynner man å få oversikt over hvilke konsekvenser de enkelte valg vil kunne medføre, selv om man ikke klarer å forutse hvilken løsning som gir best resultat hver gang. Kvalifiserte gjetninger blir etterhvert mer regelen enn unntaket, og med dem bedre oversikt over konsekvensene.
For når man velger en vei, velger man også bort andre veier som kunne ført til målet. Noen veier er lette å gå og man lurer på om det skal være slik? Andre er steinete, svingete og er en kamp i seg selv å gå. Det er vel helst de Kamelryttersken velger, hun klarer ikke å ta de enkle veiene, som E6 opp Gudbrandsdalen og over Dovre. Neida hun må ansolutt kjøre Venabygdsfjellet, Vestsideveien eller Rendalen. Hun kommer frem når hun kommer, men det kan være at hun er dyktig sliten når hun helst skulle vært frisk og uthvilt til neste etappe.
Men så enkelt er det visst ikke å ta den slagne landevei heller?

Delta gjerne i diskusjonen i kommentarfeltet  på Karavanseraiet.no