Alle motorsyklister er klar over at den korteste veien mellom A og B, ikke går fra A til B, men via C, D, E og gjerne F og G også. Og dess flere svinger det er på veien mellom A, C, D, E, F, G og B, dess bedre. Grusentustiastene legger gjerne inn en strekning eller to med løsgrus og pukkstein og parkerer med hjulene på hver sin stubbe med fritt fall til begge sider, hvor eneste mulighet for å gå av sykkelen er å velte til den sida som ser minst ubekvem ut.
Vi vet at det å kjøre sykkel er det mest farlige vi foretar oss, og vi kjener flere som har opptil mange velt, utforkjøringer og knuste sykler, hvis de da ikke selv er både kvestet for livet, eventuelt ligger i ei alt for tidlig grav.
Likevel kjører vi motorsykkel iallslags vær, og etterhvert har vi vært borti det meste av føre, med og uten piggdekk. Absitinenser og PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom) er også velkjente utfordringer i den tida det hverken er kjøreføre eller levelige temperaturer utendørs.
Kamelryttersken er ikke noe unntak i så måte. Hun har bekjente som har kjørt seg av og nærmest knust sykkelen, men likevel bestilles det ny sykkel og man er klar for nye utfordringer på ny doning. Andre bekjente har kjørt seg av og fått permanent tilhold på den lokale kirkegården. Selv har hun hatt ublide møter med både norsk og svensk grus, noe som har ført til skifting av sylinderdeksel og bøyde håndtak og pedaler. Fortsetter hun sin uvettige framferd? Skjønner hun at etter flere møter med sivile og uniformerte onkler med radar, laser, foreleggsblokk og prikker i førerkortet, at hun burde lære seg at det ikke står "Ragnhild + 25%" med liten skrift på de runde, røde skiltene med svarte tall som står henslengt på de underligste steder langs veien? Dyrt er det også med slike møter. Selv om gutta boyz i UP er aldri så greie ellers. Så vil de likevel ha både 4 og 5 tusen av blondinens surt tjente kroner. Kronasje hun ellers kunne tenkt seg å brukt på bensin og service på ørkendyret. Som nå er på vei mot 110.000 kjørte kilometer etter fem stødige år som ørkendyrbetvingerskens faste følgesvenn.
"Går det an å kjøre noe så stort?" spør nabokona et sted Kamelryttersken er innom. Kona er godt voksen, og ikke av det storvokste slaget heller. Styret på ørkendyret rekker henne omtrent til haka, men likevel lyser det av lyst til å prøve, iallfall sitte på et stykke. Bare for å ha prøvd. Et ønske, som i tilfelle det hadde blitt ytret, Kamelryttersken hadde høflig, men i ganske så klare ordelag nok hadde avvist. "Har ikke med en ekstra hjelm", eller noe i den duren.
Nei, for hun vil ha doningen for seg selv. Blondinen ble kraftig overrasket over sin egen reaksjon den gangen toppboksen var tømt. Kanskje ikke for verdisaker, selv om det var surt nok å få frastjålet verktøy, servicehefte og vognkort. Nei, det som var surt, og som overrasket, var reaksjonen på at noen hadde tuklet med sykkelen. Tatt i den uten fruens vitende og vilje, og tatt med seg verktøyskrinet og vognkortet. Sånn uten videre.
Det gjør man bare ikke. En motorsykkel er eierens øyensten og et smykke hun gjerne viser fram, men som hun bare lar noen få, utvalgte få ta på, og enda færre, spesielt tiltrodde får kjøre sykkelen. Mens hun står med hjertet i halsen "Kommer han tilbake med gullet?"
Flere av Kamelrytterskens refleksjoner rundt dette og hint, finner du på Karavanseraiet.no, der kan du også kommentere og diskutere refleksjonene hvis du vil. Velkommen :-)
