Da var den gjæra gjort. Ørkendyret har fått nytt bakdekk og har vært ute på årets første luftetur. Dekkpusher'n var litt imponert når han hørte at det gamle bakdekket hadde gått ca 16.000 km. Han gjetta på 7 - 8.000, noe som mange nok syns er bra. Var Jalmar som tipsa meg om at de som virkelig kjører langt med tunge touringsykler, de kjører gjerne med dekktrykk opp mot dekkfabrikantens makstrykk. For ørkendyrets Metzeler Tourance dekk vil det si 3 bar mot BMWs anbefaling som er 2,2 bar. Vil tro at dekkene holder minst 1/3 lenger med 3 bar. Fordekket skifta jeg samtidig i fjor, og det holder enda noen km.
Fikk også testa den nye kjørejakka som jeg kjøpte fra Cruiser i fjor høst. Den er i knapeste laget, men hemma meg ikke så mye som jeg trodde. Har brukt den en del i vinter som ytterjakke for å gå den inn, med håp om at den skulle bli litt romsligere over skuldrene, men nei. Virker som at det er såpass bra lær at den holder fasongen godt. Smurte den med lærolje når jeg fikk den, og skal ta den og skinnbuksa et vers nå i helga. Bruker å smøre rikelig på og lar dem henge på badet til olja har trengt inn. I setet og i skrittet trengs det ekstra mye olje. Og jeg kjente i dag at knærne trengte mer smurning. Samme med innsida av armene. Der kjentes det vått og kaldt etter en tur gjennom en av Vår Herres mange regnskurer.
Skomakern på Lademoen syntes jeg var frisk som kom på sykkel i dag. Joda, siste stykket ned fra Mellomveien var ikke av de mest behagelige. Måtte kjøre i hjulspora med issvuller på begge sidene. Men med tunga rett i munnen og øya stivt festa laangt fram kom vi da fram uten de store overraskelsen. Bakdekket gled litt på et par små svuller, ellers var det mest i hodet utfordringene lå.
Men i undergangen under jernbanen mellom Solsiden og Dora der holdt vi på å bli våte begge to. Stor vanndam som dekket mesteparten av undergangen. Så at det var noen bruddkanter på asfalten inn mot midten av veien, så jeg prøvde å komme utenfor dem, men det var visst store slaghull i asfalten nedi vanndammen, og de var ikke no trivelige å treffe. Så jo ingenting i sølevannet, så de hullene kunne virkelig gitt oss et uønsket bad. Blir ei stund til jeg kjører der i gjen.
Med så mye nedbør vi har hatt den siste uka, skal det noe til før det renner unna. Stikkrenner og overløp er frosset. Snøslaps og vann gjør at man ser ikke skadene i asfalten og det er jo noen issvuller som absolutt må være der jeg skal kjøre.
Fløy en liten faen i meg idag. Var litt is og snø i nedkjørselen til Kamelhiet. Fant meg en spade og lempa det bort, sånn at det ble bar asfalt opp på veien. Siste stykket fram til Bynesveien er som vanlig fullt av is, men fortauet er farbart. så det ble redningen, som så mange ganger før på vårparten. Men dagens utflukt var mest for å komme seg på veien og få skifta dekket. Noe seriøs kjøring blir det ikke på enda noen dager. Må regne noen mm til, og begynne å stabilisere seg på + siden av gradestokken før det blir mer enn sporadisk kjøring. Men nå er ørkendyret fulltanka med gode dekk, service ble tatt i fjor høst, så da blir ikke det et spørsmål før i mai. Telleren sto på 64060 km idag, og 6.000 km fram til maien høres ganske så normalt ut.
Skal på Vålerbanen på oppfriskningskurs med NAF Oslo i mai. Da har Senior MC allerede hatt noen av sine førerutviklingskurs, så det kan bli godt å få prøvd seg i andre omgivelser, og slippe å være instruktør. Ikke det, det er artig å være instruktør på førerutviklingskursene, men det kan være godt å få annen innput på kjøringa si, ikke bare gå rundt og bli sett på som dèn flinke MC-føreren. Noe jeg vel egentlig ikke er, men at jeg har fått endel erfaring på de 100.000 + kilometrene jeg har kjørt tung sykkel de siste seks sesongene kan jeg nok ikke lyve fra meg. Ørkendyret kjører seg selv, trenger bare stikke ut et kne så legger han seg så fint dit han skal, eller trå litt ekstra på fothvileren. Skuldre og overkropp trenger strengt tatt ikke flytte på seg, men de gjør det uten at jeg egentlig tenker over det. Og all treninga på krypkjøring fram mot lyskryss er også med på å gi bedre kontroll over sykkelen. Prøver å holde sig i sykkelen helt fram til lyskrysset, tanken er å slippe å stoppe og ta løs igjen. At buristen bak ikke ser bremselys fordi jeg bremser på motor og gir er et faremoment, men bruker å presse litt på hendelen i håp om at bremselyset går på.
fredag 19. mars 2010
tirsdag 16. mars 2010
In the air
Har vært hos en sånn beinknekker, en Manuellterapeut nede i Tigerstaden, og var et tak stygt redd for at jeg kom til å dra hjem med hue i håndveska. Så galt ble det heldigvis ikke, men når en voksen mann tar spenntak og drar huet ditt halvveis av ledd, da merkes det. Og det var liksom ikke bar èn gang, neida, han fant ut at jeg har to sider, ei høyre og ei venstre, så han dro èn gang til hver side, sånn for sikkerhets skyld. Og for godt mål stakk han fingern inn i gapet mitt og trykte på et eller anna. Men sida kjeftamentet mitt var fullt av fingre var det heller lite jeg fikk sagt til mitt forsvar, for dèt gjorde vondt.
Og når han først hadde meg på benken, tok han like godt noen tøyninger på hoftebøyerne mine samtidig. For de var visst litt stive. "Litt" stive.
Men det er nesten rart å ha et hode som er øverst og som jeg kan vri på. Sist jeg hadde full bevegelighet i nakke og skuldre var i 1991, så jeg husker knapt hvordan det var. Han var redd for å ta alt baki der, for da kunne det hende at jeg ble hengende med hodet, men det merker jeg lite til nå iallfall. Hodet sitter fritt og fint øverst på nakken uten at jeg må strekke ryggen som en prøysisk oberst. Helt utrolig etter bare èn behandling.
For de som lurer var jeg ute for en ulykke i desember -91, som slo inn kinnbeinet og slo ut alt som het støtdempere i nakke og skuldre. Og hittil har det ikke vært mulig å få gjort no med det. Men nå er det en Manuellterapeut i Oslo som har spesialisert seg på sånne nakkeskader, og som tydeligvis visste hva han holdt på med.
Men jeg liker ikke å fly. Èn ting er at jeg ikke trives i fly, selv om jeg har flydd siden jeg var sånn ca en knyttneve stor, en helt annen ting er sikkerhetskontrollen. Ikke (...) om jeg godtar en slik innskrenking av min bevegelsesfrihet av et eller annet militant individ som ikke klarer å løse utfordringene sine med fredelige midler, men som må ta en hel verden som gisler ved å kapre eller sprenge fly. Da er det faktisk bedre med langdistansebuss.
Men denne gangn måtte jeg fly, så jeg ordna meg med god tid til Værnes, sånn at jeg kunne ta toget, iallfall den biten. Og med bare håndveska kunne jeg går rett til utgangen uten innsjekking og alt sånt tidheft. Men så piper det i sikkerhetskontrollen. Før har det vært ut og inn med avkledning av støvletter og belte osv, men ikke denne gangen, Vifta med øreringene, sånne store gullblanke som kan kante en middagstallerken. var sikkert de som peip. Men nei, en høy mørk, ung vekter spurte hvem jeg regna med å bli kroppsvisitert av, ham eller hans kvinnelige kollega. Og meg mitt naut klarte jo ikke dra en på at det hadde du sikkert likt, kjekken. Men sa bare at jeg foretrakk en kvinne. Hu fant ikke noe, og det er første gang jeg er blitt så grundig kroppsvisitert. Var to steder hu ikke var, det var nedi BH'n og nedi trusa, ellers var a overalt. Tilogmed under hælene var a. Hu fant ikke no interessant, så jeg kunne rusle videre mot "bussen". For Norwegian mellom Trondheim og Oslo må kunne kalles buss. Totalt strippa for noe annet enn seter. Og skulle jeg sitte komfortabelt, måtte jeg sitte sidelengs, ellers stakk knea mine ut av magen til h*n som satt i setet foran. Og det var ikke lange tida de hadde fra de parkerte ved utgangen til de var i lufta igjen. Rein busskjøring med fly.
Og når han først hadde meg på benken, tok han like godt noen tøyninger på hoftebøyerne mine samtidig. For de var visst litt stive. "Litt" stive.
Men det er nesten rart å ha et hode som er øverst og som jeg kan vri på. Sist jeg hadde full bevegelighet i nakke og skuldre var i 1991, så jeg husker knapt hvordan det var. Han var redd for å ta alt baki der, for da kunne det hende at jeg ble hengende med hodet, men det merker jeg lite til nå iallfall. Hodet sitter fritt og fint øverst på nakken uten at jeg må strekke ryggen som en prøysisk oberst. Helt utrolig etter bare èn behandling.
For de som lurer var jeg ute for en ulykke i desember -91, som slo inn kinnbeinet og slo ut alt som het støtdempere i nakke og skuldre. Og hittil har det ikke vært mulig å få gjort no med det. Men nå er det en Manuellterapeut i Oslo som har spesialisert seg på sånne nakkeskader, og som tydeligvis visste hva han holdt på med.
Men jeg liker ikke å fly. Èn ting er at jeg ikke trives i fly, selv om jeg har flydd siden jeg var sånn ca en knyttneve stor, en helt annen ting er sikkerhetskontrollen. Ikke (...) om jeg godtar en slik innskrenking av min bevegelsesfrihet av et eller annet militant individ som ikke klarer å løse utfordringene sine med fredelige midler, men som må ta en hel verden som gisler ved å kapre eller sprenge fly. Da er det faktisk bedre med langdistansebuss.
Men denne gangn måtte jeg fly, så jeg ordna meg med god tid til Værnes, sånn at jeg kunne ta toget, iallfall den biten. Og med bare håndveska kunne jeg går rett til utgangen uten innsjekking og alt sånt tidheft. Men så piper det i sikkerhetskontrollen. Før har det vært ut og inn med avkledning av støvletter og belte osv, men ikke denne gangen, Vifta med øreringene, sånne store gullblanke som kan kante en middagstallerken. var sikkert de som peip. Men nei, en høy mørk, ung vekter spurte hvem jeg regna med å bli kroppsvisitert av, ham eller hans kvinnelige kollega. Og meg mitt naut klarte jo ikke dra en på at det hadde du sikkert likt, kjekken. Men sa bare at jeg foretrakk en kvinne. Hu fant ikke noe, og det er første gang jeg er blitt så grundig kroppsvisitert. Var to steder hu ikke var, det var nedi BH'n og nedi trusa, ellers var a overalt. Tilogmed under hælene var a. Hu fant ikke no interessant, så jeg kunne rusle videre mot "bussen". For Norwegian mellom Trondheim og Oslo må kunne kalles buss. Totalt strippa for noe annet enn seter. Og skulle jeg sitte komfortabelt, måtte jeg sitte sidelengs, ellers stakk knea mine ut av magen til h*n som satt i setet foran. Og det var ikke lange tida de hadde fra de parkerte ved utgangen til de var i lufta igjen. Rein busskjøring med fly.
lørdag 13. mars 2010
En dorsk en, for ikke å si en lang en
Fritt etter Brødrene Dahl, eller KLM. Iallefall Kirkvåg, Lystad og Mjøen.
Var årsmøte i MC-ravnan i går kveld. Opptil flere nye fjes som virka interesserte i å være med når vi starter opp med kjøringa om en måneds tid.
Etterpå var vi på "Hjørnet" på Britania. På tross av et magert budsjett, hadde MC-ravnans sosiale samvittighet (dvs. yours truly) ordna middag i ordnede former og i en rolig atmosfære. Innholdet i atmosfæren ordna MC-ravnan sjøl på en utmerket måte. Sjøl om kanskje Britania kunne tenkt seg en lengre kø ved ølkranen. For den kranen ble ikke brukt...
Men det va god mat og trivelig betjening. Tusen takk før oss :)
Blir litt organisering i hverdagen med en aktiv rullestolbruker i familien, som så absolutt har sine meningers mot på tross av sine 13 år. Og avvik fra vante rutiner er ikke helt enkle, men vi fikk da ordna det denne gangen òg, selv om det innebar ei ny seng på meg i natt. Som jeg ikke fikk sove i. Hjernecella turna villmann på den tråden som holder ørene på plass. Altså den tråden som går tvers over hullet som er avstanden mellom ørene. Ble noen runder med siste ukes hendelser + alt som den "høna" "Globe" hadde å plukke med meg fikk igang av tankearbeid. Han kjørte meg opp på Byåsen etter middagen på Britania og lurte på hvorfor jeg ikke var på MC-sidens forum lenger. Samtidig sa han også at han for sin del gjerne så at jeg tok opp igjen aktiviteten, Og det var veldig hyggelig å høre. Tusen takk :) "Globe" fikk svar, men den enslige hjernecella mi, som jo er ei troskyldig sjel, klarte ikke å la være å spinne videre. Men hu kom utpå nattmorran fram til at det har ingen hensikt å ta opp noen forumaktivitet, men at en telefon i månedskiftet november/desember 2009 kunne ha spart a for mye turning. Hu er ikke bare troskyldig, hu er ganske så enfoldig og sta også, og det volder a mye bry, at hu ikke helt skjønner at andre kan ha andre meninger enn hu.
Men sist uke har også skaffa hjernecella mye turning og sirkelbevegelser i tomrommet bak øya av helt andre grunner. Har blitt mye tenking på etikk og hva jeg egentlig har opplevd de siste tre - fire åra som ansatt i en organisasjon med mange godt utdanna og ikke minst flinke folk. Og jeg er ikke lenger så sikker som jeg har vært på at diskriminering og forfordeling ikke foregår. Men så var det den lille detaljen som heter taushetsløfte som jo setter ganske så klare begrensninger for hva jeg faktisk kan si no om, og når. I praksis betyr det at jeg må holde tankene/meningene mine innafor et relativt avgrensa område fram til dagen etter at jeg har flytta på kirkegården. Blir litt sånn som når pressen tar tak i en sak hvor X har gjort noe som fører til en personalsak. Ledelsen kan ikke kommentere saken offentlig fordi personvernet skal og må ikke brytes. Men kommunen har en prest som arbeider med etiske spørsmål, og han er innafor den kretsen hvor jeg kan diskutere spesifikke etiske utfordringer. Ting som går på hvordan jeg som kvinne med baller har opplevd å være ansatt i en organisasjon med mange godt utdannede og flinke kolleger/fagfolk. Og siden vi begge arbeider i samme organisasjon kan vi utveksle tanker om tinger og tanger uten å komme i konflikt med personvernet. Har kommet opp ting siste uka som gjør at jeg ser enkelthendelser de siste årene i et annet lys og som dermed gjør at jeg forstår disse hendelsene på en annen måte enn jeg gjorde når de skjedde. Spørsmålet er om den nye forståelsen er mer sann enn den gamle, og om den bringer meg videre med de utfordringene jeg står overfor.
Så det har vært ei travel uke for den stakkars hjernecella mi. Hu er jo ganske så ensom der inne, hender at a snubler i knuten de måtte knyte på tråden som holder øra på plass. Var en gang de åpna topplokket og fant bare et stort tomt rom og en tråd. Den tråden tok de like godt og klipte tvert over, med det resultatet at øra falt av. Men siden jeg ikke bare er litt opptatt av utseendet, knøt de tråden sammen igjen med en pen sløyfe. Så nå sitter øra iallfall tilsynelatende på riktig plass. Og helt tomt er det vel strengt tatt ikke, ligger no sagflis slengt histen og pisten, og i et hjørne står det et sånt arkivskap på skinner. Sånt som har et ratt på utsida av hvert skap slik at man kan flytte skapene etter behov. Hender at hjernecella forviller seg inn der, og det kan føre til katastrofale tilstander. Så egentlig burde noen låse av det arkivet og miste nøkkelen. For eksempel sånn som nå nettopp. Jeg har før sagt at jeg godt kan jobbe i en barnehage som assistent en periode, mens jeg venter på en fast stilling. "Ja, men nei" kommer det fra Personaltjenesten. "Da må du være sykemeldt i minst tre måneder, for da er det snakk om utprøving for et nytt yrke".
Javel, Hallo? :O
Skal vel ikke sykemelde meg for å få lov til å jobbe? Hjernecella sprinta bort i arkivet tvert og stupte ned skuffa med Arbeidsmiljølov og beslekta emner. Har bare hatt tre runder med undervisning i Arbeidsmiljøloven de siste fire åra. To ganger av jurist i forbindelse med mastergraden, og en gang med Ergoterapeut fra en Bedriftshelsetjeneste i forbindelse med etterutdanninga i arbeidsplasstilpassing. Påstanden om at min kunnskap om den loven er noe under pari må derfor kunne sies å være bekrefta og vel så det. Men Hjernecella som jo egentlig er arbeidsledig begynte likevel å rote rundt nedi der, sånn av pur arbeidslyst. Hu har ikke sjekka alle referansene enda, men det er vel heller tvilsomt at en arbeidsgiver kan be om at en ansatt sykemelder seg på et slikt grunnlag. Så der forsvant drømmen om å bli Barnehagetante ut i det blå... Gidder ikke nevne at kommunen har Ergoterapeut ansatt som Ergoterapeut i en kommunal barnehage, at de har Ergoterapeut ansatt som Fagarbeider i en annen barnehage, og at de i en tredje har Ergoterapeut som assistent.
Så det kan lett bli katastrofale tilstander når hjernecella roter seg inn i arkivet. Kjerringa som eier og driver munnmotorikken kan få akutte anfall av oppgitthet, fortvilelse og kanskje enda verre ting over tinger og tanger rundt seg av slike eksesser i arkivet, og da kan den nevnte motorikken begynne å arbeide overtid. Til omgivelsenes fortvilelse. Ikke bra. Så noen bør snarest se å få låst av det arkivet...
Og samme nøda var det når jeg spurte om hospitering i bedriftshelsetjenesten/HMS-enheten. Da kom også spørsmålet om sykemelding opp. Men da ble kjerringa faktisk ikke fullt så samarbeidsvillig som hu vil være og også har vært det siste halvåret. Førnevnte munnmotorikk kom på at hu faktisk har videreutdanning i arbeidsdeltakelse og på masteroppgaven hennes står det Arbeidsmiljø. Da ble det stille. Heldigvis stoppa maskineriet i kjeve og hals før det kom fram at hu har etterutdanning i arbeidsplassvurdering med rett til refusjon fra NAV + et par andre småting som ikke er så dumt å ha når man pusler med arbeidsmiljø, arbeidshelse og nærliggende emner. Hakk i plata kan få uante konsekvenser i slike sammenhenger. Men etterhvert kom det fram at Personaltjenesten har som prinsipp at de ikke formidler overtallige til seg selv eller HMS-enheten. Var vist noe med nepotisme uten at jeg helt fikk tak på hva begrunnelsen var. I mitt tilfelle høres det ut som ressurssløsing, men det lot jeg iallfall ligge. For være måte på hvor mye energi man (kvinn) skal bruke til unyttes.
For ikke å snakke om at jeg kunne finne på å utfordre grensene for etikken jeg skrøt så av over her.
Men det ser da ut som at det noe på gang. Skal på Skoggruppa på Byåsen over påske på intervju og to uker utprøving. Akkurat nå har de Helsefagarbeiderelever i praksis der, og kunne ikke ta inn flere ukjente. Ikke så rart det. Skoggruppa er et arbeids-/aktivitetstilbud til psykisk utviklingshemmede hvor de produserer ved for salg. Og da går det ikke å ta inn nye fjes i hytt og pine, de trenger sine rutiner og at arbeidsdagen er forutsigbar. Noen er i skogen og hogger ved, andre er inne og sager og pakker veden. I tillegg tror jeg de kjøper inn ved i hele stammer for å ha jevn produksjon. En av arbeidslederne som hogger. Brukerne bærer fram veden til vei og laster opp. Sier seg selv at det blir liten dagsproduksjon, når mye blir gjort med håndmakt, men målet er jo at brukerne skal ha en meningsfull arbeidsdag, ikke at man skal ha maks produksjon. Men det går jevnt på den måten. De har sine rutiner og fyller noen sekker hver dag. Utrolig hvor mye det blir når man holder på jevnt og trutt.
Var årsmøte i MC-ravnan i går kveld. Opptil flere nye fjes som virka interesserte i å være med når vi starter opp med kjøringa om en måneds tid.
Etterpå var vi på "Hjørnet" på Britania. På tross av et magert budsjett, hadde MC-ravnans sosiale samvittighet (dvs. yours truly) ordna middag i ordnede former og i en rolig atmosfære. Innholdet i atmosfæren ordna MC-ravnan sjøl på en utmerket måte. Sjøl om kanskje Britania kunne tenkt seg en lengre kø ved ølkranen. For den kranen ble ikke brukt...
Men det va god mat og trivelig betjening. Tusen takk før oss :)
Blir litt organisering i hverdagen med en aktiv rullestolbruker i familien, som så absolutt har sine meningers mot på tross av sine 13 år. Og avvik fra vante rutiner er ikke helt enkle, men vi fikk da ordna det denne gangen òg, selv om det innebar ei ny seng på meg i natt. Som jeg ikke fikk sove i. Hjernecella turna villmann på den tråden som holder ørene på plass. Altså den tråden som går tvers over hullet som er avstanden mellom ørene. Ble noen runder med siste ukes hendelser + alt som den "høna" "Globe" hadde å plukke med meg fikk igang av tankearbeid. Han kjørte meg opp på Byåsen etter middagen på Britania og lurte på hvorfor jeg ikke var på MC-sidens forum lenger. Samtidig sa han også at han for sin del gjerne så at jeg tok opp igjen aktiviteten, Og det var veldig hyggelig å høre. Tusen takk :) "Globe" fikk svar, men den enslige hjernecella mi, som jo er ei troskyldig sjel, klarte ikke å la være å spinne videre. Men hu kom utpå nattmorran fram til at det har ingen hensikt å ta opp noen forumaktivitet, men at en telefon i månedskiftet november/desember 2009 kunne ha spart a for mye turning. Hu er ikke bare troskyldig, hu er ganske så enfoldig og sta også, og det volder a mye bry, at hu ikke helt skjønner at andre kan ha andre meninger enn hu.
Men sist uke har også skaffa hjernecella mye turning og sirkelbevegelser i tomrommet bak øya av helt andre grunner. Har blitt mye tenking på etikk og hva jeg egentlig har opplevd de siste tre - fire åra som ansatt i en organisasjon med mange godt utdanna og ikke minst flinke folk. Og jeg er ikke lenger så sikker som jeg har vært på at diskriminering og forfordeling ikke foregår. Men så var det den lille detaljen som heter taushetsløfte som jo setter ganske så klare begrensninger for hva jeg faktisk kan si no om, og når. I praksis betyr det at jeg må holde tankene/meningene mine innafor et relativt avgrensa område fram til dagen etter at jeg har flytta på kirkegården. Blir litt sånn som når pressen tar tak i en sak hvor X har gjort noe som fører til en personalsak. Ledelsen kan ikke kommentere saken offentlig fordi personvernet skal og må ikke brytes. Men kommunen har en prest som arbeider med etiske spørsmål, og han er innafor den kretsen hvor jeg kan diskutere spesifikke etiske utfordringer. Ting som går på hvordan jeg som kvinne med baller har opplevd å være ansatt i en organisasjon med mange godt utdannede og flinke kolleger/fagfolk. Og siden vi begge arbeider i samme organisasjon kan vi utveksle tanker om tinger og tanger uten å komme i konflikt med personvernet. Har kommet opp ting siste uka som gjør at jeg ser enkelthendelser de siste årene i et annet lys og som dermed gjør at jeg forstår disse hendelsene på en annen måte enn jeg gjorde når de skjedde. Spørsmålet er om den nye forståelsen er mer sann enn den gamle, og om den bringer meg videre med de utfordringene jeg står overfor.
Så det har vært ei travel uke for den stakkars hjernecella mi. Hu er jo ganske så ensom der inne, hender at a snubler i knuten de måtte knyte på tråden som holder øra på plass. Var en gang de åpna topplokket og fant bare et stort tomt rom og en tråd. Den tråden tok de like godt og klipte tvert over, med det resultatet at øra falt av. Men siden jeg ikke bare er litt opptatt av utseendet, knøt de tråden sammen igjen med en pen sløyfe. Så nå sitter øra iallfall tilsynelatende på riktig plass. Og helt tomt er det vel strengt tatt ikke, ligger no sagflis slengt histen og pisten, og i et hjørne står det et sånt arkivskap på skinner. Sånt som har et ratt på utsida av hvert skap slik at man kan flytte skapene etter behov. Hender at hjernecella forviller seg inn der, og det kan føre til katastrofale tilstander. Så egentlig burde noen låse av det arkivet og miste nøkkelen. For eksempel sånn som nå nettopp. Jeg har før sagt at jeg godt kan jobbe i en barnehage som assistent en periode, mens jeg venter på en fast stilling. "Ja, men nei" kommer det fra Personaltjenesten. "Da må du være sykemeldt i minst tre måneder, for da er det snakk om utprøving for et nytt yrke".
Javel, Hallo? :O
Skal vel ikke sykemelde meg for å få lov til å jobbe? Hjernecella sprinta bort i arkivet tvert og stupte ned skuffa med Arbeidsmiljølov og beslekta emner. Har bare hatt tre runder med undervisning i Arbeidsmiljøloven de siste fire åra. To ganger av jurist i forbindelse med mastergraden, og en gang med Ergoterapeut fra en Bedriftshelsetjeneste i forbindelse med etterutdanninga i arbeidsplasstilpassing. Påstanden om at min kunnskap om den loven er noe under pari må derfor kunne sies å være bekrefta og vel så det. Men Hjernecella som jo egentlig er arbeidsledig begynte likevel å rote rundt nedi der, sånn av pur arbeidslyst. Hu har ikke sjekka alle referansene enda, men det er vel heller tvilsomt at en arbeidsgiver kan be om at en ansatt sykemelder seg på et slikt grunnlag. Så der forsvant drømmen om å bli Barnehagetante ut i det blå... Gidder ikke nevne at kommunen har Ergoterapeut ansatt som Ergoterapeut i en kommunal barnehage, at de har Ergoterapeut ansatt som Fagarbeider i en annen barnehage, og at de i en tredje har Ergoterapeut som assistent.
Så det kan lett bli katastrofale tilstander når hjernecella roter seg inn i arkivet. Kjerringa som eier og driver munnmotorikken kan få akutte anfall av oppgitthet, fortvilelse og kanskje enda verre ting over tinger og tanger rundt seg av slike eksesser i arkivet, og da kan den nevnte motorikken begynne å arbeide overtid. Til omgivelsenes fortvilelse. Ikke bra. Så noen bør snarest se å få låst av det arkivet...
Og samme nøda var det når jeg spurte om hospitering i bedriftshelsetjenesten/HMS-enheten. Da kom også spørsmålet om sykemelding opp. Men da ble kjerringa faktisk ikke fullt så samarbeidsvillig som hu vil være og også har vært det siste halvåret. Førnevnte munnmotorikk kom på at hu faktisk har videreutdanning i arbeidsdeltakelse og på masteroppgaven hennes står det Arbeidsmiljø. Da ble det stille. Heldigvis stoppa maskineriet i kjeve og hals før det kom fram at hu har etterutdanning i arbeidsplassvurdering med rett til refusjon fra NAV + et par andre småting som ikke er så dumt å ha når man pusler med arbeidsmiljø, arbeidshelse og nærliggende emner. Hakk i plata kan få uante konsekvenser i slike sammenhenger. Men etterhvert kom det fram at Personaltjenesten har som prinsipp at de ikke formidler overtallige til seg selv eller HMS-enheten. Var vist noe med nepotisme uten at jeg helt fikk tak på hva begrunnelsen var. I mitt tilfelle høres det ut som ressurssløsing, men det lot jeg iallfall ligge. For være måte på hvor mye energi man (kvinn) skal bruke til unyttes.
For ikke å snakke om at jeg kunne finne på å utfordre grensene for etikken jeg skrøt så av over her.
Men det ser da ut som at det noe på gang. Skal på Skoggruppa på Byåsen over påske på intervju og to uker utprøving. Akkurat nå har de Helsefagarbeiderelever i praksis der, og kunne ikke ta inn flere ukjente. Ikke så rart det. Skoggruppa er et arbeids-/aktivitetstilbud til psykisk utviklingshemmede hvor de produserer ved for salg. Og da går det ikke å ta inn nye fjes i hytt og pine, de trenger sine rutiner og at arbeidsdagen er forutsigbar. Noen er i skogen og hogger ved, andre er inne og sager og pakker veden. I tillegg tror jeg de kjøper inn ved i hele stammer for å ha jevn produksjon. En av arbeidslederne som hogger. Brukerne bærer fram veden til vei og laster opp. Sier seg selv at det blir liten dagsproduksjon, når mye blir gjort med håndmakt, men målet er jo at brukerne skal ha en meningsfull arbeidsdag, ikke at man skal ha maks produksjon. Men det går jevnt på den måten. De har sine rutiner og fyller noen sekker hver dag. Utrolig hvor mye det blir når man holder på jevnt og trutt.
torsdag 11. mars 2010
Likestilling?
Hva er det?
Er det at alle skal gjøre de samme tingene, spise den samme maten, ha like stor lønn uansett arbeidsoppgaver og utdanning?
Tror ikke det.
For meg er likestilling at alle har mulighet til å bruke sine evner og ressurser til å leve og arbeide på sine premisser. At man får betalt ut fra hva man faktisk gjør og ut fra sin kompetanse til å utføre den jobben man har. Det er lik lønn for likt arbeid, iallfall i min bransje. Utfordringen ligger i at kvinner ofte ikke får like lang fartstid i yrket sitt fordi vi er hjemme med barna mens karfolkene ikke er det. At vi i tillegg har mye deltidsarbeid og arbeider i yrker med lave kompetansekrav og ditto lønn drar jo også ned statistikken.
Er mye forskning som sier at lønn ikke er den største drivkraften for å yte ekstra på jobb. Men det er jo kjekt å ha den lønningsposen hver måned. Og med snart ti år på skolebenken etter ungdomsskole og tredve + års arbeidserfaring syns jeg jo det kunne vært greit å få betalt for kompetansen min. Men jeg er ikke så sikker på at jeg er enig i at yrker med små krav til utdanning skal likestilles med yrker med høyere krav til kompetanse for at den statistiske forskjellen mellom kvinner og menns lønn skal forsvinne.
Man skulle kanskje se på lønnstigene. I fjor kom Hjelpepleierne opp i en topplønn på over 300.000 kr. Såvidt jeg husker etter ti års ansiennitet. Er iallfall ti år som er topp for oss treåringer. Men vi er da mange som jobber mer enn ti år i helsevesenet? Hva er årsaken til at lønnstigen slutter på 10 år? Hva er det som tilsier at en Ergoterapeut med 20 års fartstid i yrket ikke skal ha bedre betalt enn en med ti år? Da kunne like gjerne lønnsstigen slutta på fem år. Hadde blitt enda færre kjekke kolleger med det. For ikke (...) om gutta boyz hadde godtatt dèt, mens da vi kvinner skal være glade for at vi idet hele tatt får en liten lønnsøkning for den erfaringa og kompetansen vi bygger opp over tid.
Nå har Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslått å fjerne titler som Lensmann, Jordmor og Helsesøster. Titler skal være kjønnsnøytrale er mantraet.
Ja, tittelen styrer inntrykket man har av en yrkesutøver, og språket kan brukes som hersketeknikk i likestillingskampen. Men det er noe mer i en tittel som Jordmor og Helsesøster, det er en identitet og en tradisjon. Disse titlene burde vært fredet, ikke fjernet. Og særlig i dag hvor mer og mer av tradisjoner og identitet falmer og forsvinner. Vi har fredet Røros for å ikke glemme kulturarven vår. Men Jordmødrene og Helsesøtrene er også en del av kulturarven vår og de er nødvendige for å beholde et sunt samfunn.
Og så er det så mye annet Likestillings- og diskrimineringsombudet kan bruke ressursene sine på, som vil gjøre livet enklere og bedre for oss som merker samfunnets skjulte diskriminering av oss som ikke kan være A4.
Er det at alle skal gjøre de samme tingene, spise den samme maten, ha like stor lønn uansett arbeidsoppgaver og utdanning?
Tror ikke det.
For meg er likestilling at alle har mulighet til å bruke sine evner og ressurser til å leve og arbeide på sine premisser. At man får betalt ut fra hva man faktisk gjør og ut fra sin kompetanse til å utføre den jobben man har. Det er lik lønn for likt arbeid, iallfall i min bransje. Utfordringen ligger i at kvinner ofte ikke får like lang fartstid i yrket sitt fordi vi er hjemme med barna mens karfolkene ikke er det. At vi i tillegg har mye deltidsarbeid og arbeider i yrker med lave kompetansekrav og ditto lønn drar jo også ned statistikken.
Er mye forskning som sier at lønn ikke er den største drivkraften for å yte ekstra på jobb. Men det er jo kjekt å ha den lønningsposen hver måned. Og med snart ti år på skolebenken etter ungdomsskole og tredve + års arbeidserfaring syns jeg jo det kunne vært greit å få betalt for kompetansen min. Men jeg er ikke så sikker på at jeg er enig i at yrker med små krav til utdanning skal likestilles med yrker med høyere krav til kompetanse for at den statistiske forskjellen mellom kvinner og menns lønn skal forsvinne.
Man skulle kanskje se på lønnstigene. I fjor kom Hjelpepleierne opp i en topplønn på over 300.000 kr. Såvidt jeg husker etter ti års ansiennitet. Er iallfall ti år som er topp for oss treåringer. Men vi er da mange som jobber mer enn ti år i helsevesenet? Hva er årsaken til at lønnstigen slutter på 10 år? Hva er det som tilsier at en Ergoterapeut med 20 års fartstid i yrket ikke skal ha bedre betalt enn en med ti år? Da kunne like gjerne lønnsstigen slutta på fem år. Hadde blitt enda færre kjekke kolleger med det. For ikke (...) om gutta boyz hadde godtatt dèt, mens da vi kvinner skal være glade for at vi idet hele tatt får en liten lønnsøkning for den erfaringa og kompetansen vi bygger opp over tid.
Nå har Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslått å fjerne titler som Lensmann, Jordmor og Helsesøster. Titler skal være kjønnsnøytrale er mantraet.
Ja, tittelen styrer inntrykket man har av en yrkesutøver, og språket kan brukes som hersketeknikk i likestillingskampen. Men det er noe mer i en tittel som Jordmor og Helsesøster, det er en identitet og en tradisjon. Disse titlene burde vært fredet, ikke fjernet. Og særlig i dag hvor mer og mer av tradisjoner og identitet falmer og forsvinner. Vi har fredet Røros for å ikke glemme kulturarven vår. Men Jordmødrene og Helsesøtrene er også en del av kulturarven vår og de er nødvendige for å beholde et sunt samfunn.
Og så er det så mye annet Likestillings- og diskrimineringsombudet kan bruke ressursene sine på, som vil gjøre livet enklere og bedre for oss som merker samfunnets skjulte diskriminering av oss som ikke kan være A4.
onsdag 10. mars 2010
Standard
Å påstå at jeg blir provosert er vel sterkt overdrevet, men påstanden om at jeg blir lett irritert noen ganger kan jeg nok til nød godta.
Nettavisen har i dag en artikkel om forfallet i Norges infrastruktur, og det var lite trivelig lesning. For å ta igjen forfallet på veier, jernbane, skoler og helsebygg trenger vi et helt statsbudsjett. Forsåvidt ikke en nyhet, at stat og kommune prioriterer nybygg foran drift og vedlikehold vet vi jo. Ei økning på 10 % på vedlikeholdsbudsjettet, reduserer behovet for nybygg tilsvarende og enda litt.Billigere på lang sikt altså. Men når horisonten til bevilgende myndigheter er fire år (en valgperiode) blir det som det blir. Og vi som bruker infrastrukturen vil jo ha en standard som avspeiler dagens behov, ikke den våre foreldre vokste opp med. Og da blir det noe som skurrer et sted.
At norsk matproduksjon er dyr vet vi. Vi som har arbeidet noen år i landbruket kjenner på kroppen hvorfor, mens da byboerne fremdeles har sitt gamle nedlatende syn på bønder og deres liv. Are Slettans kommentar i dag er et godt eksempel. Han liker ikke at noen setter spørsmålstegn ved Ladejarlens overskudd på drifta sist år. En ting er at han sitter i Connecticut, USA og synser, en annen er at han nærmest av gammel vane drar norsk landbruk i tvil. Bønder har en økonomisk hverdag å forholde seg til. På samme måter som andre bedriftseiere er det utgifter som skal dekkes med magre inntekter. Er ikke alle som har åkre på størrelse med tre- fire fotballbaner. Fikk en skikkelig A-ha opplevelse første gang jeg var i Danmark for å arbeide i skuronna. Fikk plass til et middels norsk melkeproduksjonsbruk på en av åkrene jeg skulle arbeide på. Og det bruket var et lite familiebruk etter dansk standard da (1980). I dag er det bruket nærmest et hobbybruk å regne, så noe forfallent ut sist jeg dro forbi på "søen" som det heter der gården Ørbakke ligger. Erik og Elna solgte for ti - femten år siden. Ingen av guttene som ville overta.
Og når jeg farter rundt i Norge ser jeg gårder som er i drift og som holdes i hevd. Folk har råd til å fornye maskinparken og holde hus og gård i hevd. Er da jeg stiller spørsmålet; "Vil vi produsere mat her i landet?", "Vil vi betale det det koster å holde landbruket i drift i steinrøysa?" Og så blir jeg så utrolig provosert av Slettan og andre synsere med økonomi hovedfag (ikke bare lett irritert). Hvis en bedrift finner at det å gå i kompaniskap med en annen for å selge produktene sine, da blir det sett på som fornuftig og fremtidsrettet. Og hausa opp på alle slags mulige måter. Hvis bønder gjør det samme, DA blir det ramaskrik. Landbrukssamvirket er fy-fy og fanden og hans oldemor og jeg vet ikke hva som ikke er galt med samvirketanken og de fordelene medlemmene har av å få best mulig pris og markedsadgang. Er som at kapitalismen og markedsmekanismene ikke gjelder for bøndene, og at det er helt greit at gjennomsnittsinntekta til en norsk bonde er 180.000 pr årsverk (= gjennomsnittlig arbeidstid på 37,5 t/uke, ca 1800 timer pr år). Det vil si at en gjennomsnittsbonde må jobbe dobbelt så mye som jeg for å få samme årsinntekta. At arbeidsdager på 10 - 12 timer, helg som ørk, mot mine 7,5 timer, fem dager i uka skal være normen.
"It's something rotten in the land of Denmark" sier Shakespeare og det tror jeg vi kan skrive under på, også i dag.
Nettavisen har i dag en artikkel om forfallet i Norges infrastruktur, og det var lite trivelig lesning. For å ta igjen forfallet på veier, jernbane, skoler og helsebygg trenger vi et helt statsbudsjett. Forsåvidt ikke en nyhet, at stat og kommune prioriterer nybygg foran drift og vedlikehold vet vi jo. Ei økning på 10 % på vedlikeholdsbudsjettet, reduserer behovet for nybygg tilsvarende og enda litt.Billigere på lang sikt altså. Men når horisonten til bevilgende myndigheter er fire år (en valgperiode) blir det som det blir. Og vi som bruker infrastrukturen vil jo ha en standard som avspeiler dagens behov, ikke den våre foreldre vokste opp med. Og da blir det noe som skurrer et sted.
At norsk matproduksjon er dyr vet vi. Vi som har arbeidet noen år i landbruket kjenner på kroppen hvorfor, mens da byboerne fremdeles har sitt gamle nedlatende syn på bønder og deres liv. Are Slettans kommentar i dag er et godt eksempel. Han liker ikke at noen setter spørsmålstegn ved Ladejarlens overskudd på drifta sist år. En ting er at han sitter i Connecticut, USA og synser, en annen er at han nærmest av gammel vane drar norsk landbruk i tvil. Bønder har en økonomisk hverdag å forholde seg til. På samme måter som andre bedriftseiere er det utgifter som skal dekkes med magre inntekter. Er ikke alle som har åkre på størrelse med tre- fire fotballbaner. Fikk en skikkelig A-ha opplevelse første gang jeg var i Danmark for å arbeide i skuronna. Fikk plass til et middels norsk melkeproduksjonsbruk på en av åkrene jeg skulle arbeide på. Og det bruket var et lite familiebruk etter dansk standard da (1980). I dag er det bruket nærmest et hobbybruk å regne, så noe forfallent ut sist jeg dro forbi på "søen" som det heter der gården Ørbakke ligger. Erik og Elna solgte for ti - femten år siden. Ingen av guttene som ville overta.
Og når jeg farter rundt i Norge ser jeg gårder som er i drift og som holdes i hevd. Folk har råd til å fornye maskinparken og holde hus og gård i hevd. Er da jeg stiller spørsmålet; "Vil vi produsere mat her i landet?", "Vil vi betale det det koster å holde landbruket i drift i steinrøysa?" Og så blir jeg så utrolig provosert av Slettan og andre synsere med økonomi hovedfag (ikke bare lett irritert). Hvis en bedrift finner at det å gå i kompaniskap med en annen for å selge produktene sine, da blir det sett på som fornuftig og fremtidsrettet. Og hausa opp på alle slags mulige måter. Hvis bønder gjør det samme, DA blir det ramaskrik. Landbrukssamvirket er fy-fy og fanden og hans oldemor og jeg vet ikke hva som ikke er galt med samvirketanken og de fordelene medlemmene har av å få best mulig pris og markedsadgang. Er som at kapitalismen og markedsmekanismene ikke gjelder for bøndene, og at det er helt greit at gjennomsnittsinntekta til en norsk bonde er 180.000 pr årsverk (= gjennomsnittlig arbeidstid på 37,5 t/uke, ca 1800 timer pr år). Det vil si at en gjennomsnittsbonde må jobbe dobbelt så mye som jeg for å få samme årsinntekta. At arbeidsdager på 10 - 12 timer, helg som ørk, mot mine 7,5 timer, fem dager i uka skal være normen.
"It's something rotten in the land of Denmark" sier Shakespeare og det tror jeg vi kan skrive under på, også i dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)