Enda mer høsttur, denne mer mot øst

Del 2 av  Høstturen vest-øst

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og Fjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser. Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring. På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km  er ikke så ravgæle i så henseende, når man er på tur på to hjul. Og til alt overmål viste plakaten i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid. For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen. Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formiddagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap. Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merket Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser. Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere. Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og hans betvingerske. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven. Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske. 311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet. 311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist. Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også :-)

Ørkendyret klar for avgang

Høsttur vest-øst

Som ørkendyrbetvingersken har vært inne på før, så er ikke den korteste veien mellom A og B alltid ei bein linje. Veien 

går gjerne innom C, D og F, før man havner på F og H og kanskje også G før man i det hele tatt kommer så langt som til B. Så også denne uka. Sykkelsesongen er på hell, og da blir det gjerne noen turer for å forkorte tida med abstinenser. Som nødvendigvis melder seg mens man venter på neste sesong. PMS-behandling kan fungere, men abstinensene er der i fullt monn dagen etter.

Så da ble det Naustdal lørdag. Bare velstand og lutter glede. Helt til Stryn. Der ble det gråvær, og ikke fullt så mye glede, men du verden for en velstand. Helt til Skei. For når hun kom til Fjærlandstunnelen, begynte blondinen å innse at hun var på feil vei. Ikke på ville veier heldigvis, men definitivt feil retning. Så det ble å kjøre tilbake til Skei og inn på hotellet der. I resepsjonen var det en lokal heltinne kunne Kamelryttersken forstå på dialekten. Møfrøet hadde full kontroll på himmelretninger, veikryss og stedsnavn hele veien utover til Førde. Hun kunne også opplyse at Naustdal lå mellom Førde og Florø. Noe blondinen med egen motorsykkel ikke helt hadde fått med seg. Med fersk ruteopplysning bar det i riktig retning nedover R5 langs Lusterfjorden. Forbi Førde var det fremdeles bare velstand. Men så ved opplysningsskiltet for Naustdal fant fruen ut at nå ble det mørkt. Men det kartet så da greit og tilforlatelig ut? Til høyre der, og så til høyre over den brua og så til venstre? Joda, brua fant hun, men det ble ingen venstresving, bare rett fram opp en av Mor Norges mange bratte bakker. Snur oppe i lia, og satse på at fruentimmeret som lufta Border Colliene sine lenger ned, fremdeles var der. Det var hun. Midt på førnevnte bru. Og hun hadde beskjed om hvor nordlendingen skulle sette kursen. Over brua, til høyre, og så til høyre, over neste bru og der til venstre. Enda mer velstand. Helt til neste utfordring. Som ble løst ved at det lokale utmarkslaget hadde hengt opp kart. Og da var det bare å stoppe på neste gård og spørre etter han som var på hjortejakt. Noe han var viste det seg.  

Var en fornemmelse i bakhodet på veien at det var kanskje hjortejakt rundt forbi, og at de hun ville besøke nokså sannsynlig var ute på den slags. Følger noen forpliktelser med det å være jordeier. Vet hun. Selv om man har jobb i byen. Og eiendommen ikke er drivverdig. Sett fra et økonomisk synspunkt.  Noe første mosebok sier mye om. At Vårherre satte Adam og hans slekt til å forvalte jorden. Nå kan jo det oppfattes som historie og tøv og forbandet dikt. Men tar vi bort de religiøse overtonene og ser på hvilket ansvar mennesket har i forhold til forvaltningen av jordens ressurser, så er ikke første mosebok så helt på jordet likevel. Selv om vi ikke har bevis for annet enn the Big Bang og Darwins survival of the fittest.

Hjortejegeren kom ned igjen og det ble en trivelig kveld og en trivelig frokost i godt lag dagen etter. Sammen med folk med hjerterom og husrom. Tusen takk for den opplevelsen :-). Ørkendyret er på slike turer alltid satt opp med sovepose, underlag og presenning, sånn at en natt ute er ikke noe problem. Og det finns hotellrom, campingplasser og hytter til leie rundt forbi, så det er ikke fare for at Kamelryttersken ikke skulle klare seg. Men det er noe med å bli invitert inn til mat og få ei seng, gitt av et godt hjerte og med omtanke for den veifarende. Dagen etter  ble Kamelryttersken, om ikke forbudt, så iallfall sterkt frarådet å ta Sognefjellet. Ferja over Sognefjorden fra Mannhellaren og deretter Hemsedalsfjellet til Gol, ble derimot minst like sterkt anbefalt. Hjortejegeren mente det var sent på året, og med snø langt ned i lia i Jotunheimen, ville han ha fruen til å kjøre lengre ned i lendet. Noe hun gjorde, snill som hun er. Og ble ikke mindre imponert over norsk ingeniørkunst. Ikke skal hun beklage seg over standarden på norske veier. For en ting er å sitte i heimen og få seg servert alskens politicuseres frierier om hvor dårlig det står til med de samme veiene. Noe annet er å kjøre på dem og få se hva veibyggerne har å beistes med. Som nevnte fergeleie på Mannhellaren. For man kjører inn i et hull i Mor Norge, for så å komme ut på et fergeleie. Er ikke noe mer der. Bare ett hull i fjellet og et fergeleie. Skal noe til for å tenke ut ei slik løsning og få den til å fungere.Salig Holberg sa det slik i "Den politiske kandestøber" (1723): 

»Et er et Søe-Kort at forstaae, Et andet, Skib at føre. Af en politisk Bog man kand Vel lære raisonnere, Men til at forestaae et Land Udfordres andet meere«

Denne bloggposten er tidligere publisert på karavanseraiet.no

Les mer her om turen der den fortsetter over Hemsedalsfjellet og videre mot Sveariket. Der kan du også legge igjen en kommentar.

Fartsgrenser og egenterapi, en sammenheng?

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. "Så du radaren?" "Nei" svarte hun med de uskyldsblå, "Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta".

"Fornuftig" måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

Dette innlegget er tidligere publisert på karavanseraiet.no, hvor du også kan følge kommentarene til innlegget

Snartur i østerled for å gå i butikker

Tidligere postet på Karavanseraiet.no

Fruen med egen motorsykkel burde nok fått med seg dagens horoskop før hun dro til Østersund. For å gå i butikker:

You'll be fairly bursting at the seams with restless, outgoing energy. That means if you're going anywhere with money, financial certificates or even winning lotto tickets on your person, you should probably beg a frugal dear one to go along -- yes, to chaperone.

Men garderoben trengte en smule oppdatering. Klesskapet var (som vanlig) fullt av ingenting å ha på seg. Særlig det at kjørejakka som ble innkjøpt i  dyre dommer året før, ikke holdt mål, var et gene i fruens hode. Så hun hadde tenkt å se etter ei bikersjappe for om mulig finne seg ei ny jakke. Høstsalget på MC-klær har begynt, og 10 % ekstra rabatt på grunn av vekslingskursen kunne jo være greit å ta med. Men det fant hun ikke. Butikk som førte MC-klær. Butikker med andre klær derimot …

Årsaken til at det ble tur i østerled var at en lidelsesfelle i bikerverdenen hadde lagt ut spørsmål på fjæsboka om

Opp mot svenskegrensen langs E14 en oktoberdag i 2010

tur til glassmagasinet i Åre. Nå er det kanskje en overdrivelse å si glassmagasin, siden nevnte forretning selger flere og flere av sine varer i plastemballasje. Men gammel vane er vond å vende. Dermed blir det glassmagasin når det er snakk om statseide forretninger som selger fluidum av tvilsom helsemessig verdi.

Joda, fruen hadde ikke noe mer vettugt å ta seg til, så en tur over grensen kunne da være en mulighet i go’været. Forslaget fra Scooterføreren innebar også muligheter for å gjenoppfriske et hyggelig bekjentskap litt lengre nord langs grensen. Siden Hovinbyggen hadde lagt inn retur via Sandvika og Verdalen.

Men, det er alltid et men. Nevnte lidelsesfelle ville ikke dra fra by’n før klokka passerte 12. Og det passet ikke fruen. Ikke i det hele tatt. Så hun fant ut at hun hadde tid til å gå i butikker i Østersund, mens de andre kom luffende etter. Som tenkt, så gjort. At det da ble 20 mil ekstra, hefta ikke så farlig. E14 fra Åre til Østersund er bein som ei snor, og med minimalt med trafikk var ikke den gjæra noe å syte for.

Tilbake i Åre hadde karfolka fått ordna med harryhandel og vært innom nevnte glassmagasin. Når så fruen fikk ordna med at de samme karfolka fikk seg såpass med mat at de hyrte fram til desserten som hun var rimelig sikker på ventet rett over på norsk side, var det bare å luffe i passe styrefart over fjellet. Langs 322, eller St. Olavsleden som den også kalles på svensk side. På norsk side blir det R72, som også kalles Jämtlandsvegen på kartet.

322 er rett og fin, bare skjemmet av en del lapping av hull langs midtstripa. Den som i EU-land er hvit, mens den

Scooterføreren på vei opp 322 i oktober 2010

på norsk side, som seg hør og bør, er gul.

Når man er tre i følge, er det en litt annen måte å kjøre to-hjuling, enn når man er alene. Trailersjåføren lå fremst, som han bruker. Fordi han holder jevn fart, uansett. Første sykkel i kolonna ligger i venstre hjulspor, andremann ligger i høyre hjulspor, tredje sykkel til venstre, og sånn fortsetter det bakover. Den siste sykkelen ligger alltid til venstre. Sweeper som han gjerne kalles, har som oppgave å holde feltet samlet og passe på at det ikke kommer en bil inn i kolonna. Noe som kan bli en tanke stressende for både burist og biker. Ved kjøring på god vei, er det en fordel at de minst erfarne motorsyklistene ligger så langt fram som mulig. Blir mest behagelig kjøring da. Lenger bak, når det blir en 6 – 8 – 12 – 15 sykler blir det mye strikkjøring, fordi feltet strekker seg ut, og det er lett å miste kontakten med den som ligger foran. Harley-gutta som kjører mye sammen, har lært seg å holde passe avstand, og holder seg i samlet flokk. Fint å se på når de kommer, i et felt, uten luker.

Mens da folk som Kamelryttersken, som kjører mye solo, ikke har samme disiplinen og forståelsen for at et tett felt med motorsykler i følge gir mindre stressende kjøring. Men det krever at alle vet hvor de skal ligge i forhold til sykkelen foran og bak. Noe fruen fikk erfare, enda en gang, denne lørdagen.

Med en vant sjåfør fremst, som holdt jevn fart, gikk det passe fort. Og med den mest uerfarne i midten og ørkendyret bak, burde det blitt en behagelig tur over fjellet. I ettermiddagssola. Noe det for så vidt også var. Bortsett fra i venstresvingene, for da lå det plutselig en sykkel der hvor ørkendyret skulle være. Ble mer slitasje på bremseklossene for å si det sånn.

Når man kjører solo, da utnytter man veien på en helt annen måte, enn når man kjører i følge. Man følger svingene og ligger helt ut til gulstripa i venstresvingene, og helt inn til hvitstripa i høyresvingene. Gjør man det når man ligger i et felt med mange sykler, vil man komme i veien for sykkelen bak, i hver sving. Noe som uvergerlig fører til at feltet strekker seg ut, og man kan lett miste kontakten med hverandre. Derfor ligger man i sitt hjulspor hele tiden. Enern, treern, femmern og så videre bakover, til venstre. Toern, firern, seksern til høyre. Med litt samkjøring og omtanke, gir det behagelig kjøring, uten stress og ukvemsord.

Men, selv om ørkendyret sleit med at det stadig vekk la seg en sykkel der han ville være i venstresvingen, så var det en fin tur langs St.Olavsleden, forbi saxvallen og ned til grensen ved sandvika, øverst i Verdalen. Der hadde Hovinbyggen en kompis, og Kamelryttersken husket fra et tidligere besøk at der var det oppdekking så det holdt når det kom fermmenfolk. Derfor hadde hun klokelig stått over alle forsøk på dessert til middagen i Åre. Må jo tenke på livvidden til turkameratene, og på at man ikke sier Nei takk når verstskapet sier at «E har å gje, men ikje å nø»

Tida går fort i godt lag. Også på en terrasse med utsikt over norsk fjellheim. Så klokka ble mange, alt for mye faktisk. Er tett på to  timers kjøring fra Sandvika og inn til trønderheimen, og følget hadde avtalt å kjøre MC-ravn den kvelden. Sto kanskje em Triumpheier og trippa i Munkegata og lurte på hvor folket var henne. Og som det bruker å være. Mobiltelefonen var død, utladet, så det var ikke mulig å få gitt beskjed heller. Er bare å beklagee. Shit happens, også i møblerte hjem. Så det har hun for å ikke kunne lade mobilen fra sykkelen :-(

Men bortsett fra manglende kommunikasjon på grunn av en død mobil, var lørdagen en av de bedre dagene. Trivelig selskap, nærmere seksti kjørte mil, noe som i seg selv er en vederkvegelse og en sårt tiltrengt oppdatering av garderoben må kunne betegnes som et kinderegg i hverdagen.

Har du hatt ei fin helg?

Morgenstemning over Innsvatnet, sett fra St. Olavs bru på R72
(c) Frode Solvang 2013

PMS-behandling

Hentet fra Karavanseraiet, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling

MC-ravnan har så mye rart for seg, og som motorsyklister flest lider også de av PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom) når de ikke kan kjøre sine elskede sykler. For å bøte om enn bare litt på lidelsene, inviterte Scooterføreren og Kamelryttersken til ei helg i fred og ro på Ellingsvatnet skogstue for å fortære hjortesteik og fortelle hverandre alskens historier fra inn- og utland. Enkelte verdensproblemer ble selvsagt også løst i løpet av helga. Hvilke av dem som ble løst til alles tilfredshet må man nesten  ha vært tilstede for å få oversikt over. Hvermansen, som forsåvidt også glimret med sitt fravær, sliter litt der. Noe samtlige tilstedeværende var enige om at det var det Hvermansen som tapte på. Desverre for ham. Han var tross alt invitert, med direktereklame i e-postboksen, på fjæsboka og via munn-til-munn metoden. Ikke bare gikk han glipp av aktiv PMS-behandling av kyndige og erfarne terapeuter, han fikk heller ikke smakt Scooterførerens utmerkede rundstykker, Kamelrytterskens utsøkte hjortesteik som ble fulgt av samme Scooterførers minst like utsøkte karamellpudding. En oppdekking av ypperste klasse, som de tilstedeværende visste å sette pris på.
Siden Hvermansen var dypt savnet, kom praten inn på kommunikasjon, om hvordan en beskjed eller noe annet A sier, ikke er sagt, før B som skal ta i mot og forstå det som A sier, faktisk har forstått det som er sagt.
Eneste skåret i gleden var, som Teknisk sjef påpekte, at skogstua som ble bygd i 1952 som skogshusvære for elevene på Skjetlein landbruksskole, ikke var utformet etter dagens krav om universell utforming.

Universell utforming var nok et ukjent begrep i 1952

Minstemann, som også var med i helga, mente at det var trangt på skogstua. Ble ei strevsom og koselig helg sa han. Var kanskje ikke så veldig trangt, men med 6 - 8 cm høye dørstokker og 80 cm brede dører, ble framkommeligheten på fire hjul innendørs noe begrenset. Til stua. Ut derfra ble et sjansespill som ble overlatt til voksen håndtering av styrespaken. Og med fem trappetrinn opp til trammen, var det ikke så dumt at det var vante trailersjåfører tilstede. Var akkurat plass til transporteren mellom vannkanten og trappa. Var en sjåfør som så for seg en rullestolrampe langs østveggen, men det tar kanskje litt tid før Statens skoger ser seg mulighet for slik adkomst til skogstua si?
Med seks soverom i andre etasje, og et i første, de fleste av  dem med familiekøyesenger, var det plass nok til de som hadde tatt turen ut i Skaun denne helga. Og vel så det.

Kjøkkenet er levert av firma Ingvar Kamprad Elmtaryd Agunnaryd

Sjølingen, som i sin tid dro i gang MC-ravnan, og som i mellomtida har blitt Teknisk sjef i heimkommunen, hadde tatt turen nedover. Var også en prospect med denne gangen, som nok tar med seg Skruzukien når det blir varmere i været. Som de andre MC-ravnan, er han en trivelig kar, med et godt øye for humoren og alvoret i tilværelsen. Et absolutt krav til MC-ravnprospects. Var visst ikke bare en av de frammøtte som i avskjedens time, forsiktig ymta frampå om tradisjon. Ja, kanskje det. Må i såfall være ute i god tid, for skogstua er populær, utleid hver helg hele høsten.
Derfor spør blondinen med egen motorsykkel seg selv, om hun ikke burde se til å få reservert skogstua ved Ellingsvatnet for ei helg til neste høst? Bare sånn for det tilfellet at noen av MC-ravnan etter neste sesong, kunne tenkt seg ei helg med aktiv PMS-behandling, i selskap med andre motorsyklister og god mat. Kokekyndige folk har jo allerede tilsagt sitt komme, trenger ikke invitere Hellstrøm for å få ordna god mat. Men Kamelryttersken må kanskje det, for at Hvermansen skal kjenne sin besøkelsestid, invitere Hellstrøm?

Kommentarer? De finner du her. og der kan du gjerne legge igjen et livstegn hvis du vil :-)