Følg Kamelryttersken på karavanseraiet.no
En b(ikers)logg om motorsykkelkjøring og om mangt og mye som ikke skjer på veien, men i livet ellers

fredag 28. januar 2011

UP på Facebook

Når man ligger i jevn fart langs en såpass bra vei (etter norske forhold) som R3 begynner man å lure på hva som tilsier alle 60-grensene nedover der. Særlig fra Koppang og ned til Elverum. God vei, oversiktlig og dermed litt kjedelig som MC-vei. Lokalbefolkninga og Veivesenet skjønner sikkert hvorfor, men du verden så lett det er å overse en av de 60-sonene.

Kamelryttersken lurerKaravanseraiet om det er greit at UP eller andre offentlige organer er på Facebook?

torsdag 27. januar 2011

Motorsykkelkjøring og fenomenet toppbloggere

Denne posten er opprinnelig lagt ut på Karavanseraiet, stikk gjerne innom :)
 
Kamelryttersken kjører tung motorsykkel, og er veldig så godt fornøyd med det. Ikke har hun bil, og har heller ingen umidelbare planer om å få seg slik doning. Koster å ha bil, og det er ikke akkurat billig å kjøre 20.000 km/år på tung sykkel heller. Så da blir det en avveining mellom det praktiske og det man trives med.
Buss, tråsykkel og apostlenes hester er så absolutt gode alternativer når man bor i byen. Norsk Nettmagasins artikkel om biløkonomi gir litt perspektiv på økonomien i bilholdet kontra privatøkonomi som kan være lurt å ta med seg.
Ikke det, blondinen har hatt bilsertifikat i tredve år, så hun kan kjøre bil, og gjør det også når det trengs. For eksempel når Minstemann skal noe sted. Han har en VW Transporter med rullestolrampe slik at han kan komme seg rundt. Han må bare ha sjåfør til sidevogna.
Ei anna som trenger sjåfør er bloggeren Ida Wulff. Hun har vært ute og kjørt drosje i Tigerstaden, og er visst ikke helt fornøyd med servicen. Iallfall la hun ut en post om at Oslo Taxi ikke burde ansette voldelige kvinnehatere på bloggen sin og idag fulgte hun opp med at hun vil anmelde taxisjåføren som hun mener har angrepet henne. Innholdet i historien får står for de impliserte parters regning, det har ikke Kamelryttersken noen formening om. Men hun reagerer på at saken får så mye oppmerksomhet. I tilfelle det var denne blondinen som fikk den behandlingen som Frk. Wulff mener seg å ha vært utsatt for, ville det knapt blitt løftet et øyelokk. Men så snart ei smellvakker blondine som har medietekke så det holder, forteller om en slik sak, da blir det oppstyr.
Rasisme skal tas alvorlig, uansett hvem det er som utsettes for den. Og det er alt for ofte at når innvandrere er innvolvert at man ikke gjør/sier noe fordi man da kan oppfattes som rasist. Og at det er noen som utnytter denne politiske korrektheten, det kan vi være ganske så sikre på.
At Frk. Wulff utnytter sin posisjon som toppblogger til å skaffe seg støtte i denne saken er iallfall ganske så sikkert. Ved første gjennomlesning av denne bloggposten fikk Kamelryttersken en sånn spørrende følelse om det er sunt for psyken å få så mye oppmerksomhet som toppbloggerne får?
Det å blogge profesjonelt som mange av toppbloggerne gjør, betyr ganske så mye oppmerksomhet fra lesere, sponsorer og media generellt. Èn ting er inntekten, Kamelryttersken kunne gjerne tenkt seg tilsvarende fra sin blogg, noe annet er om alle tåler slik oppmerksomhet? Primadonnanykker vil kanskje noen kalle det? Ikke det at ikke denne fruen har nok nykker, men spørsmålert er interessant å diskutere likevel. Karavanseraiet handler tross alt ikke bare om motorsykkelkjøring, slenger da litt personlig utvikling innimellom ;)

Nå sitter sikkert du som den observante leseren du er og lurer på hva dette har med motorsykkelkjøring å gjøre? Ingenting. Og alt.
Fordi sykkelen krever at du er der, på sykkelen, fra du tar løs til du parkerer. Flytter du fokuset fra kjøringa, fra det å få sykkelen forbi punktet hvor veien forsvinner rundt neste sving, til for eksempel ei sydhavsøy med palmesus og blått hav, da går det rett "åt skogen". Bosktavelig talt. Det samme med livet ellers, mister man fokus, da går det som oftest rett vest, åt skogen, eller det som verre er.
For det er det motorsykkelkjøring handler om. Å bli ett med seg selv og sykkelen, oppleve å bevege seg av egen fri vilje. Kjenne at man kontrollerer fysikkens lover. Kjenne intensiteten i livet på en slik måte at når man kommer hjem i kveldinga, våt og forfrossen, vet at i MORRA, da skal vi ut igjen.

Hvis noen lever i den villfarelsen at fruen har PMS (Parkert MotorsykkelSyndrom) så er det ingen villfarelse, men et ubestridelig faktum.
Du har sikkert andre oppfatninger av både toppbloggere og bikerbabes som du kan dele med Kamelhiets lesere?

PS For de som er opptatt av trafikk til bloggen sin, kan kanskje Hit-Me være noe å sjekke ut

Sagt om Karavanseraiet og Kamelryttersken:
27/1 - 2011 på Norsk Nettmagasin:
Denne posten er opprinnelig skrevet av Ragnhild som også skriver en masse godbiter på Karavanseraiet. Ta gjerne en titt innom bloggen hennes også.

onsdag 19. januar 2011

Kamelryttersken får prøvd seg

Blondinen var på jobbintervju for en tid tilbake, men har slått den jobben fra seg. Hun fant ut at hun er terapeut og vil fortsette å være det.

Fruen har gått på legd de siste to årene, overtallig som hun har vært siden enheten hun var ansatt i ble lagt ned. Men nå kom personalavdelingen og fortalte at de ville ha Kamelryttersken på arbeidsutprøving som Miljøterapeut på et botiltak. Og det straks og med en gang. Prøvetid? tenker kanskje den våkne leser, fruen har da vært ansatt i samme firmaet i fire år, så prøvetid er vel ikke nødvendig? Gi henne fast stilling. Mja, mjo, hadde det vært så enkelt. er noen spilleregler og sånt som må følges, og det er ikke en ledig fast stilling på denne enheten heller. Tanken til de som steller med personalsaker er at blondinen skal få vise at hun kan og at de dermed kan forfekte hennes fortrinnsrett til en fast stilling som for eksempel Miljøterapeut i en dertil egnet enhet.
Nå kan man jo diskutere om ikke dette er et tiltak som burde vært prøvd før. Med faste stoppunkt for evaluering av prøvetida og sånn bortetter. Joda, i en ideell verden hvor fruen får ha toppboksen i fred og offentlige saksbehandlere kan saksbehandling, da ville hun ha vært i fast stilling som det står Ragnhild på for lenge siden, og slike kunststykker som arbeidsutprøving hadde vært ukjente. For i en slik verden ville Kamelryttersken ha (og alle andre overtallige for den del) fått ny stilling uten mange runder med tvil og tro i forhold til arbeidsgivers ærlige og oppriktige vilje til å utnytte den kompetansen som er tilgjengelig. Sistnevnte har vært diskutert litt hist og pist rundt på Karavanseraiet, så det er nok noen som stiller spørsmålstegn ved fruens utsagn, men dem om det. Kamelryttersken mener på at kritiske spørsmål er på sin plass. Ofte kan det si mer om de som ikke svarer på slike spørsmål enn det sier om de som vil finne gode svar.

Du har kanskje noen tanker om arbeidsutprøving?