Bompenger

Bompenger for å finansiere veiutbygging er dårlig butikk. Opptil halvparten av det vi betaler går bort i administrasjon og renter. Rent økonomisk er det lite effektivt.

Likevel blir bompenger brukt som finansiering av mange store veiprosjekter. Noe som for meg ser ut som sløsing av ressurser. Vi trenger bedre veier, ikke fetere banker.

Nå er det kela i by'n. Rita & co har satt opp en ny bomring for å betale for en infrastruktur som ville vært verdig en tre ganger så stor by. Fem minutter i kø på Elgseterbrua eller på Sluppen i "Rushet", dèt blir for mye for Trønderne.

Vil vi ha to biler i hver husholdning og mener at bilen er nødvendig for å kunne leve slik vi vil, da må vi også godta at det koster. Både på egen pung og i form av redusert framkommelighet  og dårligere by-/bomiljø.

I dagens nett-Adressa var det det vanlige klagekoret om at politikerne har brutt løftene sine og satt opp bommene igjen. Ja, men hvem har valgt de samme politikerne? Det er nærliggende å tro at mange i klagekoret ikke tok seg bryet med å stikke innom valglokalet på vei hjem fra jobb ved siste valg. Og det stemmer ikke helt for meg, at man ikke vil si sin mening med stemmeseddelen, men bruker sin demokratiske rett til å klage på hva folkevalgte representanter avgjør ut fra sin kunnskap om sakene de får til behandling.

Er man uenig med politikerne og partiprogrammene, er det bedre å stille opp med et blankt ark i stemmeurna, enn å sitte hjemme og ha sine meningers mot.

Hittil har vi vært vant til at skattepengene og oljepengene har betalt for drifta av samfunnet vårt. Og vi krever en standard på tjenestene det offentlige leverer som vi mener oss berettiget til, uten at det skal merkes på vår egen pung. At det er enkelte som ikke har mulighet for å betale egenandelen hos legen, eller bomringen kan samfunnet ta høyde for og kompensere. Men de fleste klarer både å betale egenandelen hos legen og bomringen uten at det går ut over levestandarden og dermed livskvaliteten.

Det er alltid en tredje mulighet, ingen valg er svarte eller hvite, for Trondheims politikere var valget å få bedre veier på plass fort, med bompenger, eller ha fem minnutter køståing i det vi med litt velvilje kan kalle rushtraffikken gjennom byen. For den enkelte er valget, har jeg behov for bil eller har jeg ikke, og i tilfelle når skal jeg bruke den? En tredje løsning kan være et bilkollektiv hvor man har tilgang til en passe stor bil når man faktisk trenger den, og at man ellers bruker andre transportmuligheter, buss, sykkel eller bena.

Kanskje kunne dilemmaet med flere veier blitt løst ved at politikerne/veimyndighetene begynte å se på andre løsninger enn bare pøse på med penger de faktisk ikke har? Og kanskje bruke mer ressurser på vedlikehold og oppgradering av eksisterende anlegg? Men da hadde vel klagekoret begynt å sutre om at det ikke var noe å sutre over?

Og det er bare et år siden bomringen ble vedtatt. Litt kort tid for å organisere alternaiver...

Mer om Bomringen her

Det snør, det snør

Det er det det gjør
Tiddelibom
og Huttemegtu

Ole Brums visdomsord om snøvær i Hundremeterskogen er ikke så barnslige som vi kanskje vil tro?
Han konstaterer fakta, og det burde vi kanskje bli flinkere til noen hver? Godta at det er makta som rår, at vi ikke kan gjøre noe med at været er som det er. Eller at politikere har ryggrad som oljete kulelagre. Det siste kan vi kanskje påvirke ved at ALLE stemmeberetigede stemmer blankt ved de to neste valgene. Lite trolig at et valg hvor alle stemmer blankt vil påvirke etikkforståelsen hos Jens & co + alle de andre vi har valgt å la oss representere av. Har noe med det gamle ordet om "At dess mer du banker bukkeskinnet, dess mer lukter det".

Politisk korrekt er et begrep vi bruker når noen gjør ting etter boka, selv om det kanskje ikke var intensjonen eller at denne "noen" mener noe annet som ikke helt stemmer med den offentlige forståelsen av saken. Og sa har vi de som er mer katolske enn Paven, som skal følge de vedtatte sannhetene uansett.

Selv om jeg mer pragmatisk i så henseende, følger jeg ikke helt Machiavelli når han påstår at "Hensikten helliger midlet". Først må vi faktisk definere hva som er målet, før vi kan diskutere midlene. Men så lenge målet er å beholde makta, blir egentlig midlene lite interessante. Og da blir etikken også satt til side.  Tor Åm tidligere kommunaldirektør for helse i Trondheim sa at "Vi har ikke gjort jobben vår". Saken gjaldt en brann hvor en eldre kvinne omkom. Ja, det kan han gjerne si og ta ansvaret, men når beskjeden fram til de som faktisk gjør jobben, som skal vurdere hvor alvorlig en bekymringsmelding er? Er nok mye både òg, men det bunner i hvordan tilgjengelige ressurser blir brukt, og der har vi et stykke å gå. Er ikke alltid at politisk korrekte avgjørelser er de som gavner systemet og brukeren av samme best. For eksempel å ikke innvilge en sykehjemsplass på grunn av at kommunen må spare et antall millioner fordi politikerne ikke har gjort sin jobb. Er kanskje derfor at det er lovhjemla rett til å bruke skjønn i de fleste regler. De er gjerne litt runde og kan tolkes ganske så vidt hvis man vil. Spørsmålet er om "man" vil.

Var en ufaglært lærervikar som sparket en elev for få ham opp. Eleven lå midt i gangen i protest mot alt og alle og sperra for alle som skulle forbi. Saken fikk selvsagt et etterspill hvor vikaren ble innkalt til skolesjefen. I løpet av samtalen sa denne at "Dette hadde ikke skjedd hadde vikaren hatt utdanning". Første gang jeg hørte dette, var jeg totalt uenig. For ordens skyld, jeg har ikke vært lærervikar, så denne saken berørte ikke meg personlig.  Men jeg har tenkt mye på det siden, og særlig etter at jeg selv tok mer utdanning og begynte å se de etiske utfordringene vi har i hverdagen. Det hører med til historien at eleven senere fortalte at den vikaren var den eneste læreren han respekterte.

Og ja, tror nok at Skolesjefen har mye rett i det han sa. Utdanning gir ikke bare faglig kunnskap, den utvikler også menneskets etiske forståelse og innsikt. For eksempel hos ingeniører har jeg møtt mer og bedre forståelse for det psykososiale arbeidsmiljøet, enn i helsevesenets "trøste og bære"-kultur. Statoil har et fokus på etikk som er helt utrolig sammenlignet med hva vi har i helsevesenet. Uten at det betyr at Statoil er mer etiske i sine valg enn AS Norsk helsevesen.

Makt er samarbeid, var det en som sa en gang, altså den som har makt, har makt så lenge den han hersker over samarbeider. Værguden har absolutt makt, enten han lar det snø i Hundremeterskogen, eller om han lar sola skinne i Ila. Mens da Høvedsmannen, som er nest Gud, bare har makt så lenge mannskapet gjør det de blir bedt om. Men det er ei utfordring å ro med ei åre som ikke er der. Og det er ikke alltid at Høvedsmannen vil vite at åra ikke er der når han ber mannskapet om å ro. Da hagler ukvemsordene, og stakkaren må ro med øsekaret eller hva han nå har for handa.

Selv om Ole Brum bare er en liten bjørn med liten forstand, har hans ettertenksomme vennlighet noe med seg, som kan være kilde til mer ettertanke.

Ha en fortsatt god dag. Sola skinner og ørkendyret vil gjerne strekke litt på seg  ;)

Summertime and the living is easy

Summertime and the living is good

Våkna jeg til i morges.

Gershwins "Summertime" gikk for full musikk i hodet mitt. Riktig trivelig å stå opp :)

Your daddy's rich
And your mamma's good lookin'
So hush little baby
Don't you cry

Senere på dagen ble det Sixteen tons, med Tennesee Ernie Ford, den swingte enda mer

Some people say a man is made outta mud
A poor man's made outta muscle and blood
Muscle and blood and skin and bones
A mind that's a-weak and a back that's strong

You load sixteen tons, what do you get
Another day older and deeper in debt
Saint Peter don't you call me 'cause I can't go
I owe my soul to the company store

I was born one mornin' when the sun didn't shine
I picked up my shovel and I walked to the mine
I loaded sixteen tons of number nine coal
And the straw boss said "Well, a-bless my soul"

You load sixteen tons, what do you get
Another day older and deeper in debt
Saint Peter don't you call me 'cause I can't go
I owe my soul to the company store

I was born one mornin', it was drizzlin' rain
Fightin' and trouble are my middle name
I was raised in the canebrake by an ol' mama lion
Cain't no-a high-toned woman make me walk the line

You load sixteen tons, what do you get
Another day older and deeper in debt
Saint Peter don't you call me 'cause I can't go
I owe my soul to the company store

If you see me comin', better step aside
A lotta men didn't, a lotta men died
One fist of iron, the other of steel
If the right one don't a-get you
Then the left one will

You load sixteen tons, what do you get
Another day older and deeper in debt
Saint Peter don't you call me 'cause I can't go
I owe my soul to the company store

Det er ikke helt enkelt å danse på en motorsykkel, så jeg vil tro at buristene i Holtermannsveien så litt rart på meg der jeg dansa til Sixteen tons på sykkelen og med sykkelen innover mot by'n på formiddagen i dag

Summertime

Summertime,
And the livin' is easy
Fish are jumpin'
And the cotton is high

Your daddy's rich
And your mamma's good lookin'
So hush little baby
Don't you cry

One of these mornings
You're going to rise up singing
Then you'll spread your wings
And you'll take to the sky

But till that morning
There's a'nothing can harm you
With daddy and mamma standing by

Summertime,
And the livin' is easy
Fish are jumpin'
And the cotton is high

Your daddy's rich
And your mamma's good lookin'
So hush little baby
Don't you cry

Aksept

Ei venninne la ut denne på Fjæsboka si i dag:

Mennesker må forstå at barn med funksjonshemninger ikke har en sykdom, barn med funksjonshemninger ikke leter etter en kur, men etter aksept. 93% av befolkningen kommer ikke til å kopiere og lime inn og gjøre dette til sin status i en time. Kommer du til å være en av de 7% som gjør det?? Aksepter ALLE barn, uansett om de har en funksjonshemning eller ikke!

 

Vilt og vakkert sa hun var engstelig for dem på to hjul. Velger å tolke det utsagnet som omtanke, at hun er engstelig for at motorsyklisten skal skade seg. Sånn som vi på kysten har gått hjemme og engsta oss for kallen og kanskje både en og flere sønner som var på fiske. Og kanskje ikke alltid med den beste båten eller i blankstilla. Sitter i meg, og ikke om jeg liker å bli minnet på forlis og tap av liv på havet, selv om jeg ikke har mistet noen.

Men det kan også bety at Vilt og vakkert oppfatter motorsyklisten som skremmende eller truende. Og da kommer vi inn på et par tidligere blogger om hvordan vi bruker språket. Hvor presise vi er med det budskapet vi sender fra oss, og hvordan motakeren velger å tolke det h*n hører/leser/ser.

Den gang da, når vi skulle bestemme oss for hva vi skulle bli, spurte ei i klassen meg om jeg skulle bli lærer siden begge foreldrene mine var det. Nei, det var da det siste jeg skulle bli. Men nå, nærmere 35 år etterpå, må jeg innrømme at den tanken ikke er så fremmed likevel. At oppvekst og foreldrenes valg påvirker oss ser jeg i det daglige på hvordan jeg gjør ting, oppfører meg osv. Men at det er et element av arv, og at det er ett slags lærergen som slår inn, tror jeg også virker inn på at jeg nå er mer åpen for pedagogikken, enn jeg har vært.

Merker det på hvordan jeg utrykker meg, at jeg har ting jeg vil si noe om, og at stilen kan bli, ja, belærende. Ikke fordi jeg tror jeg har fasiten på det jeg skriver om, men fordi det er slik jeg utrykker meg. Jeg setter sammen ordene til setninger som kan ha et element av at slik er det.
Og jeg hører det hos mine foreldre, hvordan de ordlegger seg, og hva de legger vekt på.

Bruk av ord

Var kanskje noen som syntes jeg tok en litt nedlatende tone overfor enkelte grupper med et lite utviklet språk i gårdagens blogg?
Humor er til for å brukes, og det ligger alltid alvor bak god humor. Poenget var at man skal ikke alltid tro at man blir forstått selv om man snakker samme morsmål. At det tilfeldigvis var en østlending som kjørte utfor og som ble tatt bokstavelig er akkurat dèt, tilfeldig. Men det er en kjensgjerning at vi nordlendinger har flere adjektiver og er flinkere til å bruke dem enn for eksempel østlendinger.

Har noe med hørselen, eller den auditive forståelsen å gjøre. Noen er sterkere på det auditive området, og skjønner mer det de hører, mens andre skjønner mer det de ser, altså de visuelle inntrykkene. Når man skal lære nye ting, er dette viktig. Og man må ta hensyn til det at noen er sterke auditivt og andre er sterke visuelt. En som er sterk visuelt, kan lese seg til mye, mens en som er sterk auditivt, lærer mer ved høre på læreren, mens han har støtte i tekst og bilder.

Var hos ei venninne i går og da kom vi inn på akkurat det. Hu fortalte at hu ikke klarte å ta teksten når hu hørte en sang. Hu kobla ikke at "Weather girls" sang om at det regner mannfolk (Halleluja, it's raining men). Altså hu kobla ikke det hu hørte med det hu kunne. Vi spant videre på den og kom til at selv om hu hørte hva som ble sagt, betydde ikke det automatisk at hu oppfatta meninga med det den andre sa. Og det kan få ganske så store konsekvenser, at en person hører det som blir sagt, men ikke kobler meningen og sammenhengen. For eksempel utsagnet "Se opp for stupet", som kan bli fulgt av svaret "Hvilket stuuuuu!!!!p?".

De fleste av oss lærer oss teknikker som kompenserer for at man er sterkere auditivt eller visuelt. Slik som venninna mi som hadde begynt å spørre opp igjen, hvis det var vanskelig å få med seg det som ble sagt. Er ikke alle som har like god uttale som en nyhetsoppleser på radio. Er noen, slik som jeg, som sluker halvparten av orda, og den andre halvparten holder dobbel hastighet, siden den første er borte. Og når man i tillegg har et brukbart stort ordforråd, liker å bruke ordene og bruker tungvinte setninger, da er det ikke alltid like lett å komme fram med budskapet. Mens da enkle ting som "Hold kjeft, og spis maten din", lettere når fram til den uheldige som er litt obstarnasig ved matbordet.

Hvis da motakeren har lett for å ta ting bokstavelig, kan man få en utfordring med det siste utsagnet. For det er vanskelig å spise samtidig med at man skal holde munnen lukket, og er man opptatt av å forstå ting mest mulig riktig og forholde seg til det, da står man i et dilemma. "Javel, jeg skal holde munn, men hvordan kan jeg da få mat inn i munnen, siden jeg skal spise samtidig?" Langt de fleste skjønner at det er snakk om å ikke si noe (Holde kjeft) men at man skal spise, altså at man kan åpne munnen for å føre den fornødne mengde mat inn i den.

Er slike ting som gjør mellommenneskelig kommunikasjon så utfordrende, man vet faktisk ikke om mottakeren har det nødvendige forståelsesapparatet for å ta i mot meldingen som man vil gi. En grunnregel i kommunikasjon er at en beskjed er ikke gitt før den er forstått. Men det er ganske så slitsomt å dobbeltsjekke at det man sier når fram og blir oppfattet korrekt.

Er en gruppe mennesker som tydeligvis sliter med den visuelle persepsjonen, altså at de ikke skjønner hva de ser. Og det er burister, kanskje ikke alle, men ganske mange av dem. Er med på ei Fjæsbokgruppe som tar opp akkurat det. Siste nå var at en burist slipper straff for å ha brutt vikeplikten og kjørt ned en motorsyklist. I åtte av ti ulykker hvor MC og bil er involvert er det bilen som har det objektive ansvaret, og veldig ofte er det brudd på høyreregelen som sender motorsyklisten ut i periferien og kanskje også på likhuset.

Blir dommen som omtales på Fjæsboka stående, da har Tingretten delt de veifarende i to grupper. De som har all rett til å ferdes på veien, altså buristene, og de som får lov når det passer buristene. For meg er det et brudd på all moral og etikk jeg har lært og levd etter i all den tid jeg har levd i den norske rettstaten, og bryter så totalt med min rettsfølelse at jeg har ikke ord og heller ikke bedre ord (for en gangs skyld ;) ).

At det er buristenes visuelle persepsjon det er noe galt med tviler jeg ikke et sekund på. En motorsykkel er stor nok til å bli sett av et menneske med normalt syn. Og langt de fleste med sertifikat for et eller annet kjøretøy har godt nok syn til å ferdes trygt med angjeldene kjøretøy. Det er ikke der det ligger. Men det ligger i hvordan den enkelte oppfatter trafikkbildet og hva h*n mener er verdt å ta hensyn til. En motorsykkel er mindre enn de fleste biler og er derfor ingen trussel mot bilistens sikkerhet. I beste fall blir den sett på som et onde man må holde seg unna, siden et sammenstøt kan gi riper i lakken og er generelt sett tidheft. Er ikke alle som tar tidheftet så nøye heller, noen kjører videre med god samvittighet, og lar motorsykkelføreren ligge stygt kvestet og kanskje livstruende skadd.

Ordbruk

Har ei sånn sladrekjerring på bloggen, som sladrer om hvor mange som er innom, og om de bruker tid på å lese noe. Sitemeter heter den.
Nå sto den på:
VISITS

Total 140
Average Per Day 9
Average Visit Length 3:17
Last Hour 1
Today 11
This Week 65

Litt artig å se at det faktisk er noen innom og leser det jeg møysommelig knotter ned på tastaturet i ledige stunder. Gir litt mening til knottinga, lizzom.

Ørkendyret har fått en lenge etterlengtet vask i dag. Endelig var gårdsplassen såpass farbar at det var kjørbart opp til vannkrana. Sånn kattevask med tue nede i carporten var liksom ikke det store i dag. En ting at det er småkaldt å holde på med vann og tue utendørs enn så lenge, noe annet at alt smeltevannet på veien drar med seg all slags dritt, slik at sykkelen så jo ikke ut i måneskinn. Og da er vannslangen det mest effektive, for å få bort alt som setter seg på eksosanlegg og felger og innimellom alle steder. Spyla først godt av, deretter spraya jeg på bilshampo med høyglans (sto iallfall det på flaska) lot det virke en ti minutters tid før jeg spylte av på nytt. Ny spraying med bilshampo før siste avspyling. Vindskjerm og speil fikk sånn harelabb behandling med en klut og der sto det jaggu en skinnende ren sykkel gitt :) Nå er han så ren at han kan jo ikke ut å kjøre. Men bare stå på stas.

Er ikke så stas å kjøre i all den dritten som er ute nå. I morres var det 2 +grader, og med restene av saltinga og strøinga i vinter kan det fort bli noen overaskelser, så jeg avpasser farta etter forholdene. Noe buristene ikke alltid skjønner. For eksempel når jeg kom fra Dora på morran i dag, og skulle gjennom den nye slalomløypa bort til nybrua over elva til Brattøra. Tok meg den tida jeg trengte bortover der, og har ikke før kommet opp på brua, hvor det er to felt. Der hører jeg ei bilfløyte og det kommer en grønn bil opp på innsida mi. Og jeg ser ei hand som er oppe før han gir gass bortover og svinger av mot Piren. Mulig det var en som ikke hadde fått ut sykkelen, og som hadde store abstinenser og derfor ville hilse, eller det kunne ha vært en enkelt finger øverst på den handa. Velger det første, men holder muligheten åpen for at buristen var sur for at jeg holdt mi fart gjennom slalomløypa. I det siste tilfellet er det jo lov å tenke som han sa samen som var utkalt til reinskyss for en stortingskomite inne på Finnmarksvidda for en del år siden. Reinskyssen var tilsagt til klokka ti. Men klokka ble elve og den ble tolv, og ingen reinskyss. Stortingsmennene ble utålmodige, og når nå reinskyssen endelig innfinner seg sånn bortimot to får skysskaren høre litt om hvor David kjøpte øl en gang i verden, samt andre veloverveide utalelser fra de som hadde venta hele dagen på skyss. Samen ser på dem, og sier: "Hvis dere har det så travelt, hvorfor dro dere ikke igår?"

Går ut fra at svaret bunner i at den NordNorske ordboka ikke ble brukt i tilstrekkelig grad. For som Arthur Arntsen sier: "Det at nordlendingen har et så innholdsrikt språk, kommer ikke av mangel på ord, men på mangel av bedre ord." Altså at de førnevnte stortingsmenn, som det er all grunn til å anta ikke var av NordNorsk herkomst, ikke hadde et ordforråd som avspeilet situasjonens alvor. Og det førte da til skysskarens rolige reaksjon. Eller for å ta et annet eksempel. En østlending hadde kjørt av veien inne på vidda og havnet nokså langt ned i ei fylling som veien tilfeldigvis gikk over akkurat der. Han prøver så godt han kan å finne passende ord som kan beskrive situasjonen, men som kjent er ikke østlendingers språk særlig godt egnet til å utrykke større sjelelige påkjenninger, så det ble mest bare "Pokker òg". En same kommer ruslende langs veien og får se den noe uheldige bilisten, stopper og hilser. "Hvem er det som brøyter her?" spør østlendingen nede i fyllinga. "Der nede vet jeg ikke, men her oppe er det Statens vegvesen" svarer samen. Og han hadde jo helt rett. Vegvesenet brøyter veien, og ikke langt nede i fyllinga hvor bilen sto og hvor bilisten trodde de brøyta. Det er derfor nærliggende å tro at østlendinger og stortingsmenn har en del å lære om ordbruk, og at de kanskje mangler ord som i tilstrekkelig grad beskriver situasjonens alvor. Altså det er ikke bare mangel på bedre ord, men en generell mangel på ord som kan beskrive konkrete hendelser og understreke alvoret i situasjonen.

Ha en fortreffelig aften med bruk av dekkende ord og begreper :)

Jobbintervju? Du? :O Ja! klart det :D

Fikk telefon her først i uka fra et firma som driver med attføring. De hadde søkt etter Karriereveileder for ei tid tilbake. Og jeg hadde nærmest av gammel vane lagt inn en søknad. Attføring vil jeg gjerne jobbe med, men har funnet ut at små, nette blondiner, sliter også på det arbeidsmarkedet. Men nå ringte de iallfall og ville ha meg på 1. gangs intervju. Hu skulle ha inn 7 til en kort samtale hvor hver enkelt får presentert seg selv og hvordan h*n forstår jobben.

Har jobba for det firmaet før, som Arbeidsleder, så jeg kjenner deltagerne og hva slags tiltak det er snakk om og alt slikt. Så jeg tenker Kaospilot, når det snakkes om Karriereveileder i en attføringsbedrift. Og det var visst en passende beskrivelse forsto jeg på lederen for avdelinga som intervjua meg.

Tenkte først at jeg kunne jo lage en fancy powerpoint presentasjon. Om ikke anna ville jeg få vist at jeg kan Powerpoint, men tenkte at det ble litt vel mye,er jo bare avdelingslederen som skal overbevises om at jeg er den eneste aktuelle kandidaten til stillingen. Og det gikk vel sånn tålig. Ideen om at en Karriereveileder er en Kaospilot for deltageren i tiltaket, gikk rett hjem. Tror nok også at jeg fikk demonstrert forståelse for stillingen og hva slags tiltak de arbeider med. APS, eller Arbeidspraksis i skjermet virksomhet som det så fint heter. Forsåvidt det samme som jeg var inne i som Arbeidsleder. Men da var det kartlegging av arbeidsevne og sosial funksjon, og arbeidsledelse i snekkerverkstedet som var fokus. Nå er det snakk om oppfølging av deltageren på andre ting som kanskje ikke fungerer. Var visst mange bokstav-diagnoser blant brukerne nå, noe som absolutt tilsier en Kaospilot.

Men jeg er litt i plan B-modus for tida. Har nok sittet for lenge på min ikke altfor brede bak, og glodd på en skjerm i vinter. Og det er ikke bra for arbeidsmoralen. Ikke det, fikk da vaska gulvet her om dagen, baka brød gjorde jeg også, og har fått sving på et nytt feste til Tommelommen, så da kan det hende det blir GPS på ørkendyret igjen. Så litt får jeg da gjort.

Plan B har den ulempen at den må finansieres, er liksom ikke bare å sette seg på Dragvoll i to - tre år, og tro at husleia betaler seg sjøl. Og det gjør heller ikke drikke til ørkendyret. Står i 13 kroner for tida, +/- 10 øre. og han skal da ha sine litre for å kjøre dit jeg skal/vil/må. Så det er greit med en jobb som kan betale sånne småting. Så det blir vel det. Og forhandlinger med arbeidsgiver om fri til å ta det som før ble kalla Ped.sem. Pedagogisk seminar. Tenkte å ta det over to vintre, for å få mer innsikt i pedagogikk og veiledning.
Rådgivning er jeg kanskje god nok på? Er iallfall veldig lett å si til noen, "Gjør sånn!" Mens det å veilede noen dit han vil, og faktisk få ham dit, det er et hakk mer utfordrende.

Så ja, jeg har faktisk vært på jobbintervju, lenge siden jeg fikk napp på en søknad, bare det er jo grunn til å smile :D

Ha en fortsatt god dag :)

Hodet øverst

Ja, det er jo det? Mitt har iallfall havna øverst, helt øverst på ryggsøyla. Ja, men har det ikke vært der alltid? Ja, men nei. Det har hengt litt på skakke framover de siste atten åra, uten at jeg har tenkt over det. Men etter at han beinknekkern dro det på plass, har det kommet øverst på ryggsøyla igjen. Egentlig ganske så utrolig at det ikke ses på CT eller MR at det er en ureliten skjevhet med tilhørende låsing av to nakkevirvler. Mens da en manuellterapeut kjenner det med fingrene. Og at to kontante drag i hodet skal oppheve låsingen og sette hodet mitt på plass. Det har det forsåvidt aldri vært, er det nok mange som mener, på plass altså, så det er vel lite trolig at en mekanisk påvirkning som denne skal påvirke akkurat dèt. Uansett er det øverst og har en bevegelighet som jeg hadde glemt at jeg hadde i nakken. Ikke dårlig bare det, så får andre med sine meningers mot beholde sin oppfatning av om jeg har funksjonelt hode, eller om det bare er sagflis og tullprat det farer med.

En sånn blogg som dette kan brukes til så mangt, for meg er det egenterapi å formulere tankene mine. Men det betyr også at jeg må sensurere mine egne tanker, siden ikke alle er like godt egnet for offentligheten. Vil jo helst ikke ødelegge inntrykket andre har av meg, som en reflektert og fornuftig person som klarer å stå på mine to ben med for eksempel å si at Obama egentlig er rotekopp og at Netanyahu er i sin fulle rett når han godtar at innbyggerne i landet han styrer tar seg til rette og slår seg ned i bakgården til naboen, og delvis også i huset hans. Nei, får vel holde meg til det politiske korrekte og si at Israles okkupasjon av Vestbredden og Gaza ikke er det lureste de kunne gjort. Man hugger ikke naboens oliventre bare fordi det står i veien. Det treet kan være naboens eneste sikre inntektskilde. Da blir mantraet "opprettholde egen sikkerhet" lite troverdig.

Siste utgave av "Hjernevask" handlet om vold. Blant annet ble det sagt at drap ofte ble hevnet med drap i områder hvor stats-/ordensmakten sto svakt og at sivilbefolkningen derfor ikke kunne stole på oppklaring av en forbrytelse og en rettferdig rettergang av forbryteren. De trakk fram tall fra Bergen hvor det viste seg at når kongen satte inn større politistyrker som brukte makten de var gitt lenge nok, da gikk tallene på drap og andre grove forbrytelser ned. Man hadde sammenlignet 15/1600 tallet med 17/1800 tallet og sett på rettsprotokollene.

Er det den samme mekanismen vi ser i Midt-østen? At et militært sterkere land bruker makta si som en bølle mot naboene, og at naboen etter å ha prøvd fredelige midler begynner å ta igjen. Noe som rettferdigjør førnevnte militærmakt å utøve mer vold for å opprettholde sikkerheten til egen sivilbefolkning.
Men stikker det ikke dypere enn 1948 og opprettelsen av staten Israel? Kan det være at jødene var de som følte at deres rettssikkerhet ikke ble tatt hensyn til, og at det er dette som ligger til grunn for de ultraortodokses beinharde krav om å bygge enda flere bosettinger på palestinsk område?

Jødene har i alle år måttet stole på seg selv og på at de klarte å bruke hodet skulle de overleve i Europa. Holocaust er bare essensen av det jødehatet som preget europeisk tenkning og oppførsel fram til da. Er en egen paragraf i grunnloven av 1814 som forbyr jøder adgang til riket og som ble opphevet i 1848. Og de var vel det eneste folkeslaget som ble "beæret" med en slik paragraf.

På en slik bakgrunn kan faktisk Israels oppførsel forstås, selv om den ikke kan godtas. "Med lov skal land byggjast, og ikkje med ulov øydast" heter det fra gammelt av. Om det var Magnus Lagabøte som sa det, eller om det er enda eldre vet jeg ikke. Men det er iallfall på de ordene vi bygger sivilisasjonen og menneskelig utvikling. Om Obama virkelig har satt ned foten for Israels ekspansjonstrang på landet til naboen får vi se framover. Er tydelig at den beinharde linja Israel har kjørt med støtte av amerikansk kapital fører til ufred, noe som hverken Israel eller palestinerne tjener på. Og denne konflikten gjør at det ikke er mulig å få til en forsoning med andre militante grupper rundt forbi.

Litt interessant at flere av biskopene på siste bispemøte utrykte skepsis til Israels oppførsel og hvordan de behandlet palestinske kristne bosatt i Israel. Dette er nye takter fra kristenfolket som tradisjonelt har støttet Israels gjøren og laden omtrent uten unntak.

Polariseringen som har vært i Midt-østen siden 1948, og som nå gjør at Israel står med ryggen mot veggen, kan føre til at Gaza, Israel og Vestbredden blir en stat. Og da blir de israelske jødene i mindretall. Vil man da fortsette apartheid-politikken som nå? Eller vil et demokrati født av blod tvinge seg fram?

Eller vil de ukentlige ikkevoldsdemonstrasjonene hvor både israelere og palestinere deltar, føre til mellommenneskelige relasjoner som kan gi muligheter for at begge sider kan leve i fred med hverandre?

Juhuu! Årets første :D

Vel hjemme etter årets første tur med ørkendyret. Litt småkaldt, men med ei ekstra jakke utapå og varme i holkene var det ikke så helt galt. Og gleden ved å endelig være på veien igjen var nesten til å ta og føle på :D

Var en tur på Dragvoll, og når jeg skulle derfra ble det til at jeg svingte inn på E6 sørover. Å kjøre om Kvål kunne jo være en grei snarvei hjem til Ila, lizzom. Tenkte først på å kjøre over Ånøya, via Korsveien og Gåsbakken ned til Svorkmo og defra ned til Orkanger og hjem via E39. Men var litt skeptisk til føret i bakliene over åsen, så det ble Kvål. Vel forbi Melhus, føret var fint, tørr vei og lett trafikk, kom det en tanke om Støren, der er det greit å snu i krysset med veien opp Gauldalen til Røros. Fortsatt fint føre nedover forbi Kvål, Ler, Lundamo, nærma meg Hovin. Tja, kanskje Berkåk og ned Meldalen til Orkanger og hjem? Med så tørr, fin vei og bare godværet med sol og skyfri himmel blir det sikkert en fin tur. Sånn passe lang som årets første. Forbi Støren, god vei, og ørkendyret storkoser seg i femte og sjette giret og et passe turtall. Har god tid og kan avpasse forbikjøringene etter motgående trafikk. Tenker litt bil når jeg skal forbi, vil gjerne ha oversikt framover og være sikker på at jeg kommer inn i høyrefeltet før det kommer noen i mot og krever den plassen jeg tar opp i venstre feltet. Buristene ligger gjerne litt langt ut mot gulstripa så det kan bli knapt å smette inn foran dem hvis det blir trangt i venstrefeltet. Passerer et skilt med ”PERIODEVIS GLATT VEISTREKNING 0,2 – 7 KM” Ja bruker å være litt påpasselig oppover Soknedalen forbi Korporalsbrua og opp gjennom Vindalsliene, så det skiltet skjønner jeg vitsen med.

Har ikke før passert skiltet før bakhjulet sklir ut. Oisan her var det glatt, ja! Kjenner at kropp og skuldre knyter seg og armene blir stive som tømmerstokker. Tenker at nå ligger vi der. Men heldigvis klarer jeg å slappe av i kropp og armer, får blikket opp og slakker på gassen. Ørkendyret gjør det han skal og vi fortsetter uten vansker. Hva traileren bak meg tenkte, kan jeg levende forestille meg, for jeg snudde så snart jeg fant en mulighet. Ingen grunn til å utfordre føret oppover der på ei stund enda.

Med piggdekk hadde det vært grei skuring å kjørt videre, men med vanlige dekk, ble utfordringen større enn jeg likte. Termometeret på sykkelen sa at det var 2,5 plussgrad, og da er sjansen stor for at det blir kaldere lenger opp i dalen.
På hjemveien var jeg nok litt mer obs på våte flekker, særlig i og rett før/etter tunnelene, men også der hvor lyset kunne være lurt og skjule glatte partier.

Don't Bother (Shakira)

She's got the kind of look that defies gravity
She's the greatest cook
And she's fat free

She's been to private school
And she speaks perfect French
She's got the perfect friends
Oh isn't she cool

She practices Tai Chi
She'd never lose her nerve
She's more than you deserve
She's just far better than me

Hey hey

So don't bother
I won't die of deception
I promise you won't ever see me cry
Don't feel sorry

And don't bother
I'll be fine
But she's waiting
The ring you gave to her will lose its shine
So don't bother, be unkind

I'm sure she doesn't know
How to touch you like I would
I beat her at that one good
Don't you think so?

She's almost 6 feet tall
She must think I'm a flea
I'm really a cat you see
And it's not my last life at all


Hey hey

So don't bother
I won't die of deception
I promise you won't ever see me cry
Don't feel sorry

Don't bother
I'll be fine
But she's waiting
The ring you gave to her will lose its shine
So don't bother, be unkind

For you, I'd give up all I own
And move to a communist country
If you came with me, of course
And I'd file my nails so they don't hurt you
And lose those pounds, and learn about football
If it made you stay, but you won't, but you won't

So don't bother,
I'll be fine, I'll be fine, I'll be fine, I'll be fine
Promise you won't ever see me cry

And after all I'm glad that I'm not your type
Promise you won't ever see me cry

So don't bother,
I'll be fine, I'll be fine, I'll be fine, I'll be fine
Promise you won't ever see me cry

And after all I'm glad that I'm not your type, not your type, not your type, not your type
Promise you won't ever see me cry

Don't Bother på Youtube

Mennesker i mellom

Kvinnfolk med baller har andre/flere ting å forholde seg til, enn for eksempel kvinnfolk uten baller eller menn med baller. Menn uten baller har sine utfordringer som jeg ikke skal komme inn på, men magen min sier at deres utfordringer kan ligne på de vi kvinnfolk med baller har.

Det å ha drevet med sånn kvasiforskning har sine ulemper. Man blir veldig opptatt av validitet og reliabilitet og om man har belegg for det man sier fra ørten referanser. En liten glipp der, og det er ut med rødt kort og fy-fy fra et samlet korps av sensorer og andre forståsegpåere. Men jeg sleit meg da gjennom Masteroppgaven, med et antall mer eller mindre relevante referanser og en større respekt for det arbeidet forskere faktisk gjør. Selv om Harald Eia for tida drar fram alle kjepphestene til forskerne og viser dem fram. Wulf Morgenthalers tegning sier det ganske bra:

Større versjon her

Men det var det å forholde seg til andre mennesker…

Min livssituasjon er kanskje spesiell, men det betyr ikke at jeg er et spesielt menneske. Mine fysiologiske funksjoner er som de fleste andres på min alder, de fungerer greit, men jeg må regne med at kroppen etter hvert viser flere tegn til at jeg er over middagshøyden, fysiologisk sett. Synet er ofte det man merker det først på, og jeg bruker lesebriller sånn innimellom, når jeg gidder. Men enda klarer jeg å lese trafikkskiltene. F.eks det som det står ”BARE FOR TUSS OG BAXI” på. Jfr Kamelhiet "Må vi?"

Jeg har ingen smittsomme sykdommer (så vidt jeg vet), er vanligvis ren og velstelt og fører et alminnelig pent språk, uten de alt for store utskeielsene i den nordnorske ordboka. Vanligvis oppfører jeg meg pent og høflig, hender at jeg reiser meg for eldre mennesker på bussen og er så omgjengelig og oppmerksom mot mine medmennesker som man kan forvente.

Likevel blir jeg av veldig mange behandlet som om jeg skulle være et helt eksepsjonelt menneske, som må tas veldig godt vare på. Noen ganger kan det virke som om jeg er et vandrende minefelt eller et veldig skjørt egg som kan knuses ved den minste berøring. Og at man derfor ikke vil utfordre meg på felt som man ville utfordret alle andre på. Det betyr at jeg ikke får de tilbakemeldingene jeg trenger for å rette opp eventuelle feil jeg gjør og tilpasse meg situasjonen slik at den fungerer bedre. Altså at man viser omsorg for meg ved ikke å si ting som man tror sårer meg, men som i alle andre settinger ville blitt sagt.

Joda, jeg er kaut og einvis, og tar ikke alltid like godt i mot alt som blir sagt til meg om det jeg gjør. Men når jeg selv sier at det er bare å spørre, hvis det er noe du lurer på om meg. Da tror jeg at jeg har åpnet opp ikke bare for spørsmål, men også for kritikk og meningsutveksling. Både faglig og på mer personlige plan. Men nei, det går ikke. Sånt gjør man bare ikke når det er snakk om små, nette blondiner på 1,86 M. Tror jeg skal få meg et sånt skilt som man henger over skuldrene: JA, JEG ER BARE ET MENNESKE. DERFOR TÅLER JEG BÅDE POSITIVE OG NEGATIVE INNSPILL PÅ DET JEG GJØR med et stort smilefjes.

Litt upraktisk å gå rundt med en sånn stor plakat foran og bak. Men siden vi mennesker bare ser på det utvendige, og ofte lar utseendet bestemme hvordan vi forholder oss til hverandre, begynner jeg alvorlig å vurdere det. Iallfall skal jeg ha en sånn hengende på kontoret i tilfelle jeg noen gang skulle komme til få et arbeid som krever at jeg har egen pult. Noe jeg begynner å tvile på. ”Vi står han a” og ”Det e von i hengan snøre” har jo vært Nordlendingens mantra i alle de år. Men nå begynner ”Tegnan å bli for tydelige” for å vri litt på en annen nordlendings ord (fra Halvdan Sivertsens ”Kjærlighetsvise”).

Ingen grunn til å grave seg mer ned i gørra. Er bare så forferdlig sårt å bli møtt med slik misforstått omsorg. Vil jo tro det beste om mine kolleger og sjefer, men det begynner å bli nok nå. Jeg tåler å få høre hva jeg gjør feil, hva jeg kan rette opp, hvordan jeg skal oppføre meg. Men da må de som har noe de mener om meg tørre å si det til meg, og ikke bare til alle andre.

Konseptet bil

har jeg vel egentlig forstått, men likevel har jeg ikke forstått det.
Ei jeg kjenner som har kjøpt seg bil nå. En liten, tass, en riktig jentebil som dekker de behovene hun har for bil. Sikker transport fra A til B, tørr og varm på vind- og regnfulle nordlandsdager/netter. Og ikke minst hu blir uavhengig av om kallen skal et sted, hu kan gå og sette seg bak sitt eget ratt og kjøre hvor pokker hu vil akkurat når a selv vil.

Ja, men likevel. Har noe med hvor jeg bor, og hvilke transportbehov jeg har. Vanligvis skal jeg flytte meg selv fra A til B. Og siden jeg foretrekker å velte meg ut av senga om morran, ta de nødvendige øvelsene på badet for å bli sånn ca presentabel, åpne døra og ha jobben rett ut forbi, er jeg litt kritisk til arbeidssteder som ikke er innafor gangavstand. Det er et minus ved et arbeidssted hvis det tar mer enn en 1/2 time å gå dit. Eller ti minutter på trøsykkelen på sommerstid. Det med å sykle om vinteren har jeg forsåvidt heller ikke skjønt.

Og da faller halve vitsen med en bil bort. Andre halve vitsen er transport på fritida. Halve året dekker ørkendyret det behovet og vel så det. Må faktisk lære meg å begrense bruken av Kamelen på turer innafor gangavstand. Selv om det er et strev og tar tid å kle på seg alt kjøreutstyret for å svinge meg bort i Midtby'n en snartur, gjør jeg heller det, enn å gå de tyve minuttene. Eller ta bussen.

Vinterstid er det jo litt verre, men i vinter har jeg klart meg med 800 kroner for busskort når jeg skal noe sted i by'n. Og med overgang innafor en time klarer jeg faktisk å dra til City Lade å handle og dra hjem igjen på en bussbillett (hvis det er målet, å bruke kortest mulig tid for å spare busspengene).
Og da blir bilbruk redusert til behovet for transport av større ting og over lengre avstander enn innom byen. Og da får jeg vanligvis lånt meg bil den stunda.

For meg vil et bilkollektiv være en god løsning. Betaler en andel til kollektivet, og deretter for bruken. Med programvare på nettet som holder oversikt over bilene i kollektivet, og litt planlegging av egen bilbruk, er det så absolutt et alternativ til å ha egen bil. Når man bor i by, slik som jeg gjør. Andelen blir betalt tilbake skulle jeg gå ut av kollektivet. Har kjensfolk som er med i bilkollektivet her i by'n, og tror nok at det ville fungere for meg. Selv om det nok ville ført til mer bilbruk, siden jeg nå en gang er lat av natur.

Men skulle det dukke opp en strøken Amason Herregårdsvogn til en overkommelig pris, hadde jeg nok blitt veldig så frista til å finne utvei til kjøp. Selv om det er snakk om en nesten femti år gammel bilmodel, med bakhjulstrekk og bensinforbruk som ikke ligner noe moderne biler kan varte opp med. Sikkerheten i en gammel Amason er jo også langt under pari, sammenligna med dagens biler. Men det er sikkerheten på ørkendyret også.
Men det blir nok ikke noen Amason, ikke vil jeg skru bil og ikke vil jeg bruke tid på bil, bortsett fra til transport. Så det er vel derfor jeg ikke har skjønt konseptet bil likevel...

29/4 - 2010
Dette innlegget ble litt aktuelt igjen

Sånn

Da var den gjæra gjort. Ørkendyret har fått nytt bakdekk og har vært ute på årets første luftetur. Dekkpusher'n var litt imponert når han hørte at det gamle bakdekket hadde gått ca 16.000 km. Han gjetta på 7 - 8.000, noe som mange nok syns er bra. Var Jalmar som tipsa meg om at de som virkelig kjører langt med tunge touringsykler, de kjører gjerne med dekktrykk opp mot dekkfabrikantens makstrykk. For ørkendyrets Metzeler Tourance dekk vil det si 3 bar mot BMWs anbefaling som er 2,2 bar. Vil tro at dekkene holder minst 1/3 lenger med 3 bar. Fordekket skifta jeg samtidig i fjor, og det holder enda noen km.

Fikk også testa den nye kjørejakka som jeg kjøpte fra Cruiser i fjor høst. Den er i knapeste laget, men hemma meg ikke så mye som jeg trodde. Har brukt den en del i vinter som ytterjakke for å gå den inn, med håp om at den skulle bli litt romsligere over skuldrene, men nei. Virker som at det er såpass bra lær at den holder fasongen godt. Smurte den med lærolje når jeg fikk den, og skal ta den og skinnbuksa et vers nå i helga. Bruker å smøre rikelig på og lar dem henge på badet til olja har trengt inn. I setet og i skrittet trengs det ekstra mye olje. Og jeg kjente i dag at knærne trengte mer smurning. Samme med innsida av armene. Der kjentes det vått og kaldt etter en tur gjennom en av Vår Herres mange regnskurer.

Skomakern på Lademoen syntes jeg var frisk som kom på sykkel i dag. Joda, siste stykket ned fra Mellomveien var ikke av de mest behagelige. Måtte kjøre i hjulspora med issvuller på begge sidene. Men med tunga rett i munnen og øya stivt festa laangt fram kom vi da fram uten de store overraskelsen. Bakdekket gled litt på et par små svuller, ellers var det mest i hodet utfordringene lå.

Men i undergangen under jernbanen mellom Solsiden og Dora der holdt vi på å bli våte begge to. Stor vanndam som dekket mesteparten av undergangen. Så at det var noen bruddkanter på asfalten inn mot midten av veien, så jeg prøvde å komme utenfor dem, men det var visst store slaghull i asfalten nedi vanndammen, og de var ikke no trivelige å treffe. Så jo ingenting i sølevannet, så de hullene kunne virkelig gitt oss et uønsket bad. Blir ei stund til jeg kjører der i gjen.

Med  så mye nedbør vi har hatt den siste uka, skal det noe til før det renner unna. Stikkrenner og overløp er frosset. Snøslaps og vann gjør at man ser ikke skadene i asfalten og det er jo noen issvuller som absolutt må være der jeg skal kjøre.

Fløy en liten faen i meg idag. Var litt is og snø i nedkjørselen til Kamelhiet. Fant meg en spade og lempa det bort, sånn at det ble bar asfalt opp på veien. Siste stykket fram til Bynesveien er som vanlig fullt av is, men fortauet er farbart. så det ble redningen, som så mange ganger før på vårparten. Men dagens utflukt var mest for å komme seg på veien og få skifta dekket. Noe seriøs kjøring blir det ikke på enda noen dager. Må regne noen mm til, og begynne å stabilisere seg på + siden av gradestokken før det blir mer enn sporadisk kjøring. Men nå er ørkendyret fulltanka med gode dekk, service ble tatt i fjor høst, så da blir ikke det et spørsmål før i mai. Telleren sto på 64060 km idag, og 6.000 km fram til maien høres ganske så normalt ut.

Skal på Vålerbanen på oppfriskningskurs med NAF Oslo i mai. Da har Senior MC allerede hatt noen av sine førerutviklingskurs, så det kan bli godt å få prøvd seg i andre omgivelser, og slippe å være instruktør. Ikke det, det er artig å være instruktør på førerutviklingskursene, men det kan være godt å få annen innput på kjøringa si, ikke bare gå rundt og bli sett på som dèn flinke MC-føreren. Noe jeg vel egentlig ikke er, men at jeg har fått endel erfaring på de 100.000 + kilometrene jeg har kjørt tung sykkel de siste seks sesongene kan jeg nok ikke lyve fra meg. Ørkendyret kjører seg selv, trenger bare stikke ut et kne så legger han seg så fint dit han skal, eller trå litt ekstra på fothvileren. Skuldre og overkropp trenger strengt tatt ikke flytte på seg, men de gjør det uten at jeg egentlig tenker over det. Og all treninga på krypkjøring fram mot lyskryss er også med på å gi bedre kontroll over sykkelen. Prøver å holde sig i sykkelen helt fram til lyskrysset, tanken er å slippe å stoppe og ta løs igjen. At buristen bak ikke ser bremselys fordi jeg bremser på motor og gir er et faremoment, men bruker å presse litt på hendelen i håp om at bremselyset går på.

In the air

Har vært hos en sånn beinknekker, en Manuellterapeut nede i Tigerstaden, og var et tak stygt redd for at jeg kom til å dra hjem med hue i håndveska. Så galt ble det heldigvis ikke, men når en voksen mann tar spenntak og drar huet ditt halvveis av ledd, da merkes det. Og det var liksom ikke bar èn gang, neida, han fant ut at jeg har to sider, ei høyre og ei venstre, så han dro èn gang til hver side, sånn for sikkerhets skyld. Og for godt mål stakk han fingern inn i gapet mitt og trykte på et eller anna. Men sida kjeftamentet mitt var fullt av fingre var det heller lite jeg fikk sagt til mitt forsvar, for dèt gjorde vondt.
Og når han først hadde meg på benken, tok han like godt noen tøyninger på hoftebøyerne mine samtidig. For de var visst litt stive. "Litt" stive.
Men det er nesten rart å ha et hode som er øverst og som jeg kan vri på. Sist jeg hadde full bevegelighet i nakke og skuldre var i 1991, så jeg husker knapt hvordan det var. Han var redd for å ta alt baki der, for da kunne det hende at jeg ble hengende med hodet, men det merker jeg lite til nå iallfall. Hodet sitter fritt og fint øverst på nakken uten at jeg må strekke ryggen som en prøysisk oberst. Helt utrolig etter bare èn behandling.
For de som lurer var jeg ute for en ulykke i desember -91, som slo inn kinnbeinet og slo ut alt som het støtdempere i nakke og skuldre. Og hittil har det ikke vært mulig å få gjort no med det. Men nå er det en Manuellterapeut i Oslo som har spesialisert seg på sånne nakkeskader, og som tydeligvis visste hva han holdt på med.
Men jeg liker ikke å fly. Èn ting er at jeg ikke trives i fly, selv om jeg har flydd siden jeg var sånn ca en knyttneve stor, en helt annen ting er sikkerhetskontrollen. Ikke (...) om jeg godtar en slik innskrenking av min bevegelsesfrihet av et eller annet militant individ som ikke klarer å løse utfordringene sine med fredelige midler, men som må ta en hel verden som gisler ved å kapre eller sprenge fly. Da er det faktisk bedre med langdistansebuss.
Men denne gangn måtte jeg fly, så jeg ordna meg med god tid til Værnes, sånn at jeg kunne ta toget, iallfall den biten. Og med bare håndveska kunne jeg går rett til utgangen uten innsjekking og alt sånt tidheft. Men så piper det i sikkerhetskontrollen. Før har det vært ut og inn med avkledning av støvletter og belte osv, men ikke denne gangen, Vifta med øreringene, sånne store gullblanke som kan kante en middagstallerken. var sikkert de som peip. Men nei, en høy mørk, ung vekter spurte hvem jeg regna med å bli kroppsvisitert av, ham eller hans kvinnelige kollega. Og meg mitt naut klarte jo ikke dra en på at det hadde du sikkert likt, kjekken. Men sa bare at jeg foretrakk en kvinne. Hu fant ikke noe, og det er første gang jeg er blitt så grundig kroppsvisitert. Var to steder hu ikke var, det var nedi BH'n og nedi trusa, ellers var a overalt. Tilogmed under hælene var a. Hu fant ikke no interessant, så jeg kunne rusle videre mot "bussen". For Norwegian mellom Trondheim og Oslo må kunne kalles buss. Totalt strippa for noe annet enn seter. Og skulle jeg sitte komfortabelt, måtte jeg sitte sidelengs, ellers stakk knea mine ut av magen til h*n som satt i setet foran. Og det var ikke lange tida de hadde fra de parkerte ved utgangen til de var i lufta igjen. Rein busskjøring med fly.

En dorsk en, for ikke å si en lang en

Fritt etter Brødrene Dahl, eller KLM. Iallefall Kirkvåg, Lystad og Mjøen.

Var årsmøte i MC-ravnan i går kveld. Opptil flere nye fjes som virka interesserte i å være med når vi starter opp med kjøringa om en måneds tid.
Etterpå var vi på "Hjørnet" på Britania. På tross av et magert budsjett, hadde MC-ravnans sosiale samvittighet (dvs. yours truly) ordna middag i ordnede former og i en rolig atmosfære. Innholdet i atmosfæren ordna MC-ravnan sjøl på en utmerket måte. Sjøl om kanskje Britania kunne tenkt seg en lengre kø ved ølkranen. For den kranen ble ikke brukt...
Men det va god mat og trivelig betjening. Tusen takk før oss :)

Blir litt organisering i hverdagen med en aktiv rullestolbruker i familien, som så absolutt har sine meningers mot på tross av sine 13 år. Og avvik fra vante rutiner er ikke helt enkle, men vi fikk da ordna det denne gangen òg, selv om det innebar ei ny seng på meg i natt. Som jeg ikke fikk sove i. Hjernecella turna villmann på den tråden som holder ørene på plass. Altså den tråden som går tvers over hullet som er avstanden mellom ørene. Ble noen runder med siste ukes hendelser + alt som den "høna" "Globe" hadde å plukke med meg fikk igang av tankearbeid. Han kjørte meg opp på Byåsen etter middagen på Britania og lurte på hvorfor jeg ikke var på MC-sidens forum lenger. Samtidig sa han også at han for sin del gjerne så at jeg tok opp igjen aktiviteten, Og det var veldig hyggelig å høre. Tusen takk :) "Globe" fikk svar, men den enslige hjernecella mi, som jo er ei troskyldig sjel, klarte ikke å la være å spinne videre. Men hu kom utpå nattmorran fram til at det har ingen hensikt å ta opp noen forumaktivitet, men at en telefon i månedskiftet november/desember 2009 kunne ha spart a for mye turning. Hu er ikke bare troskyldig, hu er ganske så enfoldig og sta også, og det volder a mye bry, at hu ikke helt skjønner at andre kan ha andre meninger enn hu.

Men sist uke har også skaffa hjernecella mye turning og sirkelbevegelser i tomrommet bak øya av helt andre grunner. Har blitt mye tenking på etikk og hva jeg egentlig har opplevd de siste tre - fire åra som ansatt i en organisasjon med mange godt utdanna og ikke minst flinke folk. Og jeg er ikke lenger så sikker som jeg har vært på at diskriminering og forfordeling ikke foregår. Men så var det den lille detaljen som heter taushetsløfte som jo setter ganske så klare begrensninger for hva jeg faktisk kan si no om, og når. I praksis betyr det at jeg må holde tankene/meningene mine innafor et relativt avgrensa område fram til dagen etter at jeg har flytta på kirkegården. Blir litt sånn som når pressen tar tak i en sak hvor X har gjort noe som fører til en personalsak. Ledelsen kan ikke kommentere saken offentlig fordi personvernet skal og må ikke brytes. Men kommunen har en prest som arbeider med etiske spørsmål, og han er innafor den kretsen hvor jeg kan diskutere spesifikke etiske utfordringer. Ting som går på hvordan jeg som kvinne med baller har opplevd å være ansatt i en organisasjon med mange godt utdannede og flinke kolleger/fagfolk. Og siden vi begge arbeider i samme organisasjon kan vi utveksle tanker om tinger og tanger uten å komme i konflikt med personvernet. Har kommet opp ting siste uka som gjør at jeg ser enkelthendelser de siste årene i et annet lys og som dermed gjør at jeg forstår disse hendelsene på en annen måte enn jeg gjorde når de skjedde. Spørsmålet er om den nye forståelsen er mer sann enn den gamle, og om den bringer meg videre med de utfordringene jeg står overfor.

Så det har vært ei travel uke for den stakkars hjernecella mi. Hu er jo ganske så ensom der inne, hender at a snubler i knuten de måtte knyte på tråden som holder øra på plass. Var en gang de åpna topplokket og fant bare et stort tomt rom og en tråd. Den tråden tok de like godt og klipte tvert over, med det resultatet at øra falt av. Men siden jeg ikke bare er litt opptatt av utseendet, knøt de tråden sammen igjen med en pen sløyfe. Så nå sitter øra iallfall tilsynelatende på riktig plass. Og helt tomt er det vel strengt tatt ikke, ligger no sagflis slengt histen og pisten, og i et hjørne står det et sånt arkivskap på skinner. Sånt som har et ratt på utsida av hvert skap slik at man kan flytte skapene etter behov. Hender at hjernecella forviller seg inn der, og det kan føre til katastrofale tilstander. Så egentlig burde noen låse av det arkivet og miste nøkkelen. For eksempel sånn som nå nettopp. Jeg har før sagt at jeg godt kan jobbe i en barnehage som assistent en periode, mens jeg venter på en fast stilling. "Ja, men nei" kommer det fra Personaltjenesten. "Da må du være sykemeldt i minst tre måneder, for da er det snakk om utprøving for et nytt yrke".
Javel, Hallo? :O
Skal vel ikke sykemelde meg for å få lov til å jobbe? Hjernecella sprinta bort i arkivet tvert og stupte ned skuffa med Arbeidsmiljølov og beslekta emner. Har bare hatt tre runder med undervisning i Arbeidsmiljøloven de siste fire åra. To ganger av jurist i forbindelse med mastergraden, og en gang med Ergoterapeut fra en Bedriftshelsetjeneste i forbindelse med etterutdanninga i arbeidsplasstilpassing. Påstanden om at min kunnskap om den loven er noe under pari må derfor kunne sies å være bekrefta og vel så det. Men Hjernecella som jo egentlig er arbeidsledig begynte likevel å rote rundt nedi der, sånn av pur arbeidslyst. Hu har ikke sjekka alle referansene enda, men det er vel heller tvilsomt at en arbeidsgiver kan be om at en ansatt sykemelder seg på et slikt grunnlag. Så der forsvant drømmen om å bli Barnehagetante ut i det blå... Gidder ikke nevne at kommunen har Ergoterapeut ansatt som Ergoterapeut i en kommunal barnehage, at de har Ergoterapeut ansatt som Fagarbeider i en annen barnehage, og at de i en tredje har Ergoterapeut som assistent.
Så det kan lett bli katastrofale tilstander når hjernecella roter seg inn i arkivet. Kjerringa som eier og driver munnmotorikken kan få akutte anfall av oppgitthet, fortvilelse og kanskje enda verre ting over tinger og tanger rundt seg av slike eksesser i arkivet, og da kan den nevnte motorikken begynne å arbeide overtid. Til omgivelsenes fortvilelse. Ikke bra. Så noen bør snarest se å få låst av det arkivet...

Og samme nøda var det når jeg spurte om hospitering i bedriftshelsetjenesten/HMS-enheten. Da kom også spørsmålet om sykemelding opp. Men da ble kjerringa faktisk ikke fullt så samarbeidsvillig som hu vil være og også har vært det siste halvåret. Førnevnte munnmotorikk kom på at hu faktisk har videreutdanning i arbeidsdeltakelse og på masteroppgaven hennes står det Arbeidsmiljø. Da ble det stille. Heldigvis stoppa maskineriet i kjeve og hals før det kom fram at hu har etterutdanning i arbeidsplassvurdering med rett til refusjon fra NAV + et par andre småting som ikke er så dumt å ha når man pusler med arbeidsmiljø, arbeidshelse og nærliggende emner. Hakk i plata kan få uante konsekvenser i slike sammenhenger. Men etterhvert kom det fram at Personaltjenesten har som prinsipp at de ikke formidler overtallige til seg selv eller HMS-enheten. Var vist noe med nepotisme uten at jeg helt fikk tak på hva begrunnelsen var. I mitt tilfelle høres det ut som ressurssløsing, men det lot jeg iallfall ligge. For være måte på hvor mye energi man (kvinn) skal bruke til unyttes.
For ikke å snakke om at jeg kunne finne på å utfordre grensene for etikken jeg skrøt så av over her.

Men det ser da ut som at det noe på gang. Skal på Skoggruppa på Byåsen over påske på intervju og to uker utprøving. Akkurat nå har de Helsefagarbeiderelever i praksis der, og kunne ikke ta inn flere ukjente. Ikke så rart det. Skoggruppa er et arbeids-/aktivitetstilbud til psykisk utviklingshemmede hvor de produserer ved for salg. Og da går det ikke å ta inn nye fjes i hytt og pine, de trenger sine rutiner og at arbeidsdagen er forutsigbar. Noen er i skogen og hogger ved, andre er inne og sager og pakker veden. I tillegg tror jeg de kjøper inn ved i hele stammer for å ha jevn produksjon. En av arbeidslederne som hogger. Brukerne bærer fram veden til vei og laster opp. Sier seg selv at det blir liten dagsproduksjon, når mye blir gjort med håndmakt, men målet er jo at brukerne skal ha en meningsfull arbeidsdag, ikke at man skal ha maks produksjon. Men det går jevnt på den måten. De har sine rutiner og fyller noen sekker hver dag. Utrolig hvor mye det blir når man holder på jevnt og trutt.

Likestilling?

Hva er det?
Er det at alle skal gjøre de samme tingene, spise den samme maten, ha like stor lønn uansett arbeidsoppgaver og utdanning?
Tror ikke det.
For meg er likestilling at alle har mulighet til å bruke sine evner og ressurser til å leve og arbeide på sine premisser. At man får betalt ut fra hva man faktisk gjør og ut fra sin kompetanse til å utføre den jobben man har. Det er lik lønn for likt arbeid, iallfall i min bransje. Utfordringen ligger i at kvinner ofte ikke får like lang fartstid i yrket sitt fordi vi er hjemme med barna mens karfolkene ikke er det. At vi i tillegg har mye deltidsarbeid og arbeider i yrker med lave kompetansekrav og ditto lønn drar jo også ned statistikken.
Er mye forskning som sier at lønn ikke er den største drivkraften for å yte ekstra på jobb. Men det er jo kjekt å ha den lønningsposen hver måned. Og med snart ti år på skolebenken etter ungdomsskole og tredve + års arbeidserfaring syns jeg jo det kunne vært greit å få betalt for kompetansen min. Men jeg er ikke så sikker på at jeg er enig i at yrker med små krav til utdanning skal likestilles med yrker med høyere krav til kompetanse for at den statistiske forskjellen mellom kvinner og menns lønn skal forsvinne.
Man skulle kanskje se på lønnstigene. I fjor kom Hjelpepleierne opp i en topplønn på over 300.000 kr. Såvidt jeg husker etter ti års ansiennitet. Er iallfall ti år som er topp for oss treåringer. Men vi er da mange som jobber mer enn ti år i helsevesenet? Hva er årsaken til at lønnstigen slutter på 10 år? Hva er det som tilsier at en Ergoterapeut med 20 års fartstid i yrket ikke skal ha bedre betalt enn en med ti år? Da kunne like gjerne lønnsstigen slutta på fem år. Hadde blitt enda færre kjekke kolleger med det. For ikke (...) om gutta boyz hadde godtatt dèt, mens da vi kvinner skal være glade for at vi idet hele tatt får en liten lønnsøkning for den erfaringa og kompetansen vi bygger opp over tid.

Nå har Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslått å fjerne titler som Lensmann, Jordmor og Helsesøster. Titler skal være kjønnsnøytrale er mantraet.
Ja, tittelen styrer inntrykket man har av en yrkesutøver, og språket kan brukes som hersketeknikk i likestillingskampen. Men det er noe mer i en tittel som Jordmor og Helsesøster, det er en identitet og en tradisjon. Disse titlene burde vært fredet, ikke fjernet. Og særlig i dag hvor mer og mer av tradisjoner og identitet falmer og forsvinner. Vi har fredet Røros for å ikke glemme kulturarven vår. Men Jordmødrene og Helsesøtrene er også en del av kulturarven vår og de er nødvendige for å beholde et sunt samfunn.
Og så er det så mye annet Likestillings- og diskrimineringsombudet kan bruke ressursene sine på, som vil gjøre livet enklere og bedre for oss som merker samfunnets skjulte diskriminering av oss som ikke kan være A4.

Standard

Å påstå at jeg blir provosert er vel sterkt overdrevet, men påstanden om at jeg blir lett irritert noen ganger kan jeg nok til nød godta.
Nettavisen har i dag en artikkel om forfallet i Norges infrastruktur, og det var lite trivelig lesning. For å ta igjen forfallet på veier, jernbane, skoler og helsebygg trenger vi et helt statsbudsjett. Forsåvidt ikke en nyhet, at stat og kommune prioriterer nybygg foran drift og vedlikehold vet vi jo. Ei økning på 10 % på vedlikeholdsbudsjettet, reduserer behovet for nybygg tilsvarende og enda litt.Billigere på lang sikt altså. Men når horisonten til bevilgende myndigheter er fire år (en valgperiode) blir det som det blir. Og vi som bruker infrastrukturen vil jo ha en standard som avspeiler dagens behov, ikke den våre foreldre vokste opp med. Og da blir det noe som skurrer et sted.
At norsk matproduksjon er dyr vet vi. Vi som har arbeidet noen år i landbruket kjenner på kroppen hvorfor, mens da byboerne fremdeles har sitt gamle nedlatende syn på bønder og deres liv. Are Slettans kommentar i dag er et godt eksempel. Han liker ikke at noen setter spørsmålstegn ved Ladejarlens overskudd på drifta sist år. En ting er at han sitter i Connecticut, USA og synser, en annen er at han nærmest av gammel vane drar norsk landbruk i tvil. Bønder har en økonomisk hverdag å forholde seg til. På samme måter som andre bedriftseiere er det utgifter som skal dekkes med magre inntekter. Er ikke alle som har åkre på størrelse med tre- fire fotballbaner. Fikk en skikkelig A-ha opplevelse første gang jeg var i Danmark for å arbeide i skuronna. Fikk plass til et middels norsk melkeproduksjonsbruk på en av åkrene jeg skulle arbeide på. Og det bruket var et lite familiebruk etter dansk standard da (1980). I dag er det bruket nærmest et hobbybruk å regne, så noe forfallent ut sist jeg dro forbi på "søen" som det heter der gården Ørbakke ligger. Erik og Elna solgte for ti - femten år siden. Ingen av guttene som ville overta.
Og når jeg farter rundt i Norge ser jeg gårder som er i drift og som holdes i hevd. Folk har råd til å fornye maskinparken og holde hus og gård i hevd. Er da jeg stiller spørsmålet; "Vil vi produsere mat her i landet?", "Vil vi betale det det koster å holde landbruket i drift i steinrøysa?" Og så blir jeg så utrolig provosert av Slettan og andre synsere med økonomi hovedfag (ikke bare lett irritert). Hvis en bedrift finner at det å gå i kompaniskap med en annen for å selge produktene sine, da blir det sett på som fornuftig og fremtidsrettet. Og hausa opp på alle slags mulige måter. Hvis bønder gjør det samme, DA blir det ramaskrik. Landbrukssamvirket er fy-fy og fanden og hans oldemor og jeg vet ikke hva som ikke er galt med samvirketanken og de fordelene medlemmene har av å få best mulig pris og markedsadgang. Er som at kapitalismen og markedsmekanismene ikke gjelder for bøndene, og at det er helt greit at gjennomsnittsinntekta til en norsk bonde er 180.000 pr årsverk (= gjennomsnittlig arbeidstid på 37,5 t/uke, ca 1800 timer pr år). Det vil si at en gjennomsnittsbonde må jobbe dobbelt så mye som jeg for å få samme årsinntekta. At arbeidsdager på 10 - 12 timer, helg som ørk, mot mine 7,5 timer, fem dager i uka skal være normen.
"It's something rotten in the land of Denmark" sier Shakespeare og det tror jeg vi kan skrive under på, også i dag.

Solbriller? JAAA!!!

Solbriller bruker jeg støtt og stadig, ikke på nesen, men i håret, for å holde pannehåret på plass. Og så blir det en sånn passe diadem/kroneeffekt, passende til ei dronning, les B.I.T.C.H. (Bitch In Total Control of Herself).
Og med bare ti - tolv par å velge i, burde samlinga egentlig utvides...
I fjor sommer var jeg og shoppa med ei med full oversikt over accesoires og desslike. Hu fant et par briller a likte til meg. Og jeg hadde funnet et par som jeg likte. Så det på a at hu ikke helt likte at mitt valg var bedre enn hennes. "Ok, la gå da" kom det fra tett samenpressede lepper. 1 - 0 to the B.I.T.C.H. Men jeg kjøpte det halskjedet med matchende øreringer som hu likte.

Bloggurat

Vil jo gjerne at andre leser det jeg skriver. Derfor har jeg hengt meg på Bloggurat.
Og så liker jeg jo ordspill :D
Og når jeg først er i gang, kan jeg jo slå et slag for Stiftsstaden, så jeg har plassert Kamelhiet der det hører hjemme på norske bloggkart!

Synlige og usynlige helsearbeidere

Noen ganger kan det nok se ut som at jeg er Fubar (Fucked up beyond all repair).
Iallfall hvis jeg skal se på min yrkesmessige og økonomiske karriere. Ei lønn ut fra formelle kriterier skulle tilsi et lønnstillegg på 10 - 15 %. Noe som ville vært et solid lønnshopp etter å ha tatt og selv har finansiert mesteparten av ei videreutdanning som jeg ikke får benyttet, siden arbeidsgiver bare vil ha grunnutdanninga mi, med tilsvarende mindre utgift til lønn.
Andre arbeidsgivere har det vist seg å være en utfordring å finne. Bl.a fordi jeg ikke har erfaring med å bruke videreutdanninga. Men også fordi grunnutdanninga mi ikke blir sett/forstått som relevant i andre sammenhenger. Hadde jeg for eksempel hatt en sykepleierutdanning i bunnen, like mye klinisk erfaring og den samme videreutdanninga, hadde jeg vært i full jobb med akkurat det jeg gjerne vil arbeide med. Organisering og tilrettelegging slik at andre kan gjøre den jobben de har best forutsetninger for å gjøre.

Jada, ser at det er et element av sutring over egen vanskjebne her, men min situasjon sier også noe om hvordan samfunnet oppfatter forskjellige yrkesgrupper. Alle "vet" hva en sykepleier kan. Sånn er det bare. Og sykepleierne er flinke til å bygge yrkesstolthet og samhold innad i yrkesgruppa. Det gir legitimet og styrke utad.

Hva en Ergoterapeut kan, er det ingen som vet. Men når vi ser på disse to yrkesgruppene, ser vi at mye er likt. Humanbiologi og menneskelig oppførsel er den samme, uansett farge på mennesket. Derfor vil helsearbeidernes grunnutdanning har et likt utgangspunkt, selv om forståelsen av materien er forskjellig. Og siden denne  forståelsen er forskjellig, legger de forskjellige helsearbeiderne vekt på ulike ting i sitt arbeid med pasientene. Sykepleieren ser den medisinske biten, diagnosen og hvilke medisinske tiltak som må settes inn for at pasienten skal bli frisk. Ergoterapeuten som vanligvis kommer inn når pasienten er medisinsk stabil, ser på hvilke aktiviteter kan og vil den samme pasienten utføre. Derfor er det ofte Ergoterapeuten som har den rehabiliterende delen av arbeidet med pasienten. Hun skal kartlegge pasientens muligheter for å utføre de aktivitetene han gjerne vil utføre. Og legge tilrette for at han kan utføre dem. Alt fra det å stå opp av senga til å gå på jobb eller delta i fritidsaktiviteter.

Sykepleieren kaller det for observasjon, Ergoterapeuten kaller det kartlegging. Sykepleieren har sine prosedyrer mens Ergoterapeuten har en arbeidsmodell å gå etter. Ergoterapeuten rusler med kartlegginga si, sine treningsopplegg, sin rehabiliteringstankegang og alt det som går på å få pasienten hjem til egen eller ny bolig, mens da Sykepleieren stuller og steller med pasientens diagnose og får mye oppmerksomhet fordi han er tettere på pasientens intimsfære.

Slik er det i rehabiliteringen, men både sykepleiere og ergoterapeuter arbeider med andre ting enn rehabilitering etter sykdom eller skade. Mange kommuner bruker ergoterapeuter til hjelpemiddelformidling og tilrettelegging i heimen, slik at folk klarer seg hjemme lenger. Andre driver med yrkesvalghemmede, bruker sin kunnskap om kartlegging og tilrettelegging for at folk som har utfordringer med å komme seg i jobb, får seg et arbeid som kan bli varig. Sykefraværsoppfølging er også et felt hvor vår kompetanse er relevant.

Ergoterapeuten arbeider altså med å hjelpe andre med å minske gapet mellom hva som er ønskelig og hva som er mulig. GAP-modellen blir gjerne brukt som eksempel. Og når man hører på alle de gode ønskene og målsetningene som svirrer i samfunnsdebatten og som blir presentert i alskens offentlige utredninger og politiske vedtak, ser iallfall jeg masse arbeid for ergoterapeuter. Vår kunnskap om hvordan minske gapet mellom ønsker og muligheter kan brukes på mange arenaer i samfunnet. Men i motsetning til sykepleierne har ikke ergoterapeutene bygd en sterk merkevare. Og det er en utfordring å bygge en merkevare for en yrkesgruppe som fungerer som lim i organisasjonen. Vårt fokus på brukermedvirkning, tverrfaglig samarbeid, og kunnskap om hvem som kan bidra med hva i en prosess, gjør at vi lett blir oversett, fordi vi binder sammen trådene og gir utøverne av mer profilerte yrkesgrupper plass og mulighet til å briljere slik at brukeren av våre tjenester blir hjulpet med å oppfylle ønskene sine for et bedre liv. Men som ortopeden som foreleste om håndskader på ergoterapiutdanninga sa det: "Er det ikke en flink ergoterapeut som overtar når jeg er ferdig, nytter det ikke hvor flink jeg er til å sy sammen ei skadd hånd". Min gamle nabo som skadde hånda si i en snøfres for mange år siden, var enig med ortopeden. Han kunne ikke lovprise ergoterapeutene på sykehuset i Tromsø nok, nettopp fordi de både hjalp ham med å trene hånda, og fordi de hjalp ham med å minske gapet mellom det livet han ønsket å leve og det livet han kunne leve.

Men den biten sliter vi ergoterapeuter med å få fram, for den vises ikke utad i samfunnet. At sykepleieren er der i det daglige stellet og pleien av pasienten, og ser til at alle medisinske behov blir ivaretatt, blir sett. Eller Fyisoterapeuten med sitt fysikalske institutt og kroppsnære behandling. Fordi vi er vant til å tenke at fravær av sykdom er et medisinsk anliggende. Vi er ikke vant til å tenke at skal enkeltindividet kunne leve et godt liv etter en sykdom eller skade, må hele samfunnet være et helsefremmende tiltak, hvor også den medisinske biten har sin plass.

Snafu

Situation normal, all fucked up, SNAFU begynner mer å bli en tilstand, situasjonen er iallfall ikke FUBAR riktig enda. Selv om det noen ganger kan virke som at det er mer TARFU (Totally and royally fucked up) i heimen.
Snakka med ei venninne i dag, som lurte på om jeg hadde kommet ut av en depresjon siden jeg har åpent hus på tirsdag og inviterer på vafler + kakao/te/kaffe til hyggelige mennesker etter middagskvila. I såfall måtte jeg snarest skaffe meg en ny. Depresjon altså.

Glemte å sette inn brødene tidsnok, defor er det snafu i heimen, sia jeg blir sein til en avtale. Ikke bra. TARFU er kanskje nærmere? *tenksomt uttrykk*

Begrepene SNAFU, FUBAR og TARFU sies å ha sin opprinnelse i det amerikanske forsvaret under siste verdenskrig. Og at de er soldatenes svar på forsvarets behov for å bruke forkortelser på absolutt det meste. Mer om det i Wikipedialinkene.

Brødbaking

Bakardag i dag. Mankoen på brød er påtagelig etter at siste skalken forsvant ned ynglingens svelg nå før han dro på skola. Minstemann hadde ferdig matpakke, smurte den i går kveld og la den og saftflaska i kjøleskapet over natta. Vet av erfaring at når han blir henta ti over sju om morran da kan det være litt hektisk i heimen. Og det var det i dag. Sovna fra vekkerklokka, og letter på øya ti over halv. Ooops, kommer en drosje om en halv time...

I går morges lå han og fortalte at jeg måtte stå opp, for han kunne ikke stå opp selv. Nei, han han slipper det. Må ha hjelp til alt, påkledning, forflytning over i rullestolen og alle sånne praktiske ting. Men det var jo litt søtt å høre. Er jo en spesiell situasjon å være så bevegelseshemmet som han er, samtidig med at han skjønner det som foregår rundt seg, og han ser jevnaldringene gå og springe og leke ute i snøfonna. Mens han itter i rullestolen sin, og kan ikke være me. Men han deltar påandre måter, han er sosial og nå før helga var de på idrettsbanen i SFO-tida. Da dro han en av de andre på akebrett etter rullestolen sin. Og det syntes han var gøy, og sikkert den andre gutten òg.

Så da står brøddeigen på radiatoren og trives og vokser ser det ut for. I morra er det vår ur å ha med kake på innebandytreninga, tenkte på å bake den og i dag, men har tid i massevis til det i morra formiddag. Hjernecella hadde en større utfordring med å finne ut såpass. Hu har jo gått på tomgang hele høsten og vinteren, og er helt ute av trening stakkars lita. Eneste hu har å ta seg til er å turne på tråden som holder øra på plass, men mest bruker a den vel til hengekøye. Kjennes iallfall slik, så mye som jeg har sovet det siste halve året.

Men det blir brød til kvelds iallfall, så noe skjer da i heimen.